Anja Breien feirer sin 75-årsdag sommeren 2015. Nasjonalbiblioteket er blant gratulantene og bidrar med seminar, plakatutstilling og DVD-utgivelse.
Nasjonalbibliotekets markering av Anja Breies jubileum er et eksempel på hvordan mange typer materiale kan hentes frem fra arkivene for å skape fornyet oppmerksomhet om et viktig stykke kulturhistorie. Ved bibliotekets seksjon for film og kringkasting er Anja Breiens filmkarriere godt dokumentert. Materiale fra lanseringene, som plakater, programblad og stillbilder, er innlevert fra forskjellig hold. Fra Norsk Film A/S har biblioteket mottatt utklippsbøker, skrifter og fotografier som forteller om filminnspillingene. Her finnes materiale fra Erling Thurmann-Andersen (1945-2002), som var fotograf på flere av hennes filmer. Av stor interesse er materiale som Anja Breien selv har levert inn, blant annet originale innspillingsmanuskripter med hennes egne notater og rettelser.
Filmskole
Anja Breien er oppvokst ved Solli plass i Oslo. Faren Hans Breien (1904-1991) arbeidet som sveiser og platearbeider, men tok fatt på et skjønnlitterært forfatterskap. Som tenåring ble Anja Breien interessert i film. Blant kinoopplevelsene som gjorde inntrykk har hun selv fremhevet Elia Kazans berømte Steinbeck-filmatisering Øst for Eden (1955). Hun ble også inspirert av Ingmar Bergmans Jordbærstedet (1957), og på slutten av 1950-tallet kom den nye bølgen i fransk film med blant annet François Truffauts første spillefilm På vei mot livet (1959).
Anja Breien ville bli filmregissør. Hun skaffet seg noen mindre oppgaver i norsk film, blant annet som script på Nils R. Müllers film Det store varpet (1960). Hun medvirket også i et par filmer som reklamerte for Norge og skisporten, blant annet med skikjendis Marius Eriksen. Den senere filmmannen Pål Løkkeberg, som da var mest kjent som teater- og fjernsynsregissør, fortalte i et intervju at han hadde gått på den franske filmskolen IDHEC i Paris. Anja Breien reiste til Paris og innhentet opplysninger om skolen. Hun tok mellomfag i fransk ved Universitetet i Oslo, fikk fransk statsstipend og meldte seg som filmstudent i Paris i 1962, 22 år gammel.
Institut des Hautes Études Cinématographique (Instituttet for høyere filmstudier) var opprettet i 1943 på initiativ av den franske regissøren Marcel L’Herbier. Skolen tilbød utdanning innen de fleste av filmens fagdisipliner: produksjon, regi, klipp, lyd, scenografi. Anja Breien ville gå på regilinjen, og skuffelsen var stor da hun ble satt opp på script-montasje. At hun var kvinne spilte åpenbart en rolle i denne avgjørelsen. Filmen var mannsdominert, særlig hva angikk sentrale disipliner som regi. Kvinnelige regissører fantes, men de var sjeldne. På regilinjen var tatt inn bare mannlige studenter.
At regissøryrket var mannsdominert gjenspeiles for øvrig i et kort intervju som Aftenposten gjorde med henne i skoletiden. Her beskrives hun som «filmpike med maskuline ambisjoner»!
Anja Breien overtalte dem til å la henne avlegge en opptaksprøve. Her skulle hun utarbeide en scene på grunnlag av en hovedidé: På en jernbanestasjon venter en håndfull mennesker på et tog som ikke kommer. Situasjonen lignet på et skuespill hun kjente, Mens vi venter (1938) av Johan Borgen. Dette ble tatt i bruk – med tilpasninger. Resultatet var beste karakter. Som eneste kvinne kunne Anja Breien begynne på registudiet på IDHEC!
Senere takket hun Johan Borgen. Borgen ble begeistret og syntes det var flott at skuespillet hans hadde fått tjene som «brukskunst»!
IDHEC hadde både franske og utenlandske studenter. De fikk en grundig opplæring. Ikke minst så de mye film, og alt de så ble livlig diskutert. Viktig ble det berømte franske Cinemateket, etablert før krigen av ildsjelen Henri Langlois. Filmstudentene opplevde en brytningstid for filmkunsten. I Frankrike var «den nye bølgen» kommet, med regissører som François Truffaut, Jean-Luc Godard og Claude Chabrol. Disse unge regissørene ville lage film på andre måter enn «fedrene» hadde gjort.
Tradisjonelt hadde ikke filmmiljøene hatt noen formell opplæring. Filmregissører kunne være fagfolk som hadde gått gradene i filmindustrien og som etter hvert fikk regiansvar. De kunne også være auteur-typer som – kanskje på egen hånd – hadde studert litteratur, historie, filosofi, og som hadde lært seg det praktiske ved å være assistenter. Men nå kom i tillegg en ny type, unge mennesker med uttrykksvilje som hadde utdannet seg i faget og som kom inn i bransjen med sterke idéer om filmen som kunst. For første gang snakket man om en ny generasjon i filmen.
De første filmene
I 1966 ble Hamsun-filmatiseringen Sult spilt inn i Oslo. Filmen var en co-produksjon mellom de skandinaviske landene. Regissøren Henning Carlsen var dansk og Per Oscarsson, som spilte hovedrollen, var svensk, men filmen mobiliserte en hel del norske krefter, særlig på skuespillersiden og i assistentfunksjoner. Anja Breien arbeidet på denne produksjonen som script. Å få arbeide på en ambisiøs og betydelig norsk filminnspilling ble en læretid. Sult ble da også et hovedverk i den skandinaviske filmografien. Per Oscarsson ble belønnet med skuespillerprisen i Cannes.
Anja Breiens første film som regissør ble Vokse opp: Sagnet om Rypa i Justedalen (1967), en filmfortelling på en halv time basert på legenden om den eneste gjenlevende i en bygd i Sogn etter pesten i 1349. Anja Breien hadde lært dette storslagne landskapet å kjenne gjennom sin far. Hans Breien kom fra embetsmannsfamilie, og hadde hatt en barndom i «skrivargarden» i Solvorn ved Lustrafjorden i Sogn. Hans Breien beholdt hele livet sin kjærlighet til fjellheimen i vest, og også for Anja ble dette dramatiske landskapet en inspirasjonskilde. Vokse opp ble en slående stilsikker debut, og lansert på kino på nyåret 1970 under tittelen Dager fra 1000 år sammen med bidrag fra Espen Thorstenson og Egil Kolstø.
Hun fulgte opp med spillefilmen Voldtekt (1971), hvor Svein Sturla Hungnes gjorde sin filmdebut. Per Blom hadde hatt idéen, og sammen skrev de et manus som ble antatt av Norsk Film A/S. Filmen er en svært bevisst og uvanlig strukturert dramatisering i svart/hvitt av en kriminalsak. Hovedpersonen Anders er mistenkt for voldtekt, men prosjektets opprinnelig tittel Tilfellet Anders er mer dekkende, ettersom det er den mistenktes vonde opplevelser i systemet som er filmens tema. Anja Breien mottok Filmkritikerprisen for sin debut. Det var et tegn på at den nye generasjonen var velkommen.
Hustruer-trilogien
Premieren på Hustruer 25. mai 1975 er et minneverdig øyeblikk i Anja Breiens karriere. Det var en film som vakte stor oppmerksomhet. Den kan sies å være preget av tidsånden – og bidro til å endre den. Prosjektet hadde sine røtter i en oppsetning på Nationaltheatret fra januar 1974. På begynnelsen av 1970-tallet hadde Nationaltheatret flere oppsetninger med radikal politisk profil og dagsaktuelle problemstillinger, drevet frem av en ny generasjon av skuespillere. Sesongen 1973/74 brakte blant annet Jenteloven hvor teksten var et gruppearbeid. Tittelen er et ordspill på Aksel Sandemoses berømte «jantelov», småbyens uskrevne lov som begynner med «Du skal ikke tro at du er noe.»
Blant de medvirkende – og også bidragsytere til teksten – var fire kvinnelige skuespillere ved Nationaltheatret, Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe, Frøydis Armand og Veslemøy Haslund. Mennene ble spilt av Lars Andreas Larssen og Eilif Armand. Finn Ludt skrev melodier til enkelte av tekstene. Som forfattere var også hentet inn forfatteren Liv Køltzow – og filmregissør Anja Breien. Stykket ble spilt både på selve Nationaltheatret og som «oppsøkende teater». Premieren var i Oslo-forstaden Romsås 16. januar 1974.
Her lå kimen til Hustruer. Her fantes både de tre kvinnelige hovedrolleinnehaverne og en tematisering av kjønnsroller, kvinnelig underrepresentasjon og opprørstrang. Ytterligere inspirasjon kom gjennom den amerikanske filmen Husbands fra 1970, i regi av John Cassavetes. Den handler om tre menn som drar på byen etter å ha vært i begravelsen til en venn. I Hustruer gjør de tre venninnene det samme som mennene i Husbands; de melder seg for en stakket stund ut av sine egne forutsigelige liv og drar på byen. Men kan de gjøre sånt uten at det blir vurdert på en helt annen måte enn mennene? Mange publikummere syntes nok at kvinnene opptrådte uansvarlig, men måtte samtidig reflektere over hvordan menn og kvinner blir bedømt forskjellig. Filmen har samtidig en egen letthet; den er gjort med atskillig humor. Anja Breien stod på barrikadene for kvinnesaken og søkte samtidig etter et lettere og mer direkte filmuttrykk for den norske virkeligheten.
Hustruer ble et unikt prosjekt. Den første filmen ble fulgt av ytterligere to filmer med ti års mellomrom, og når Anja Breien vant Amanda-pris for film nummer to var det nok som en anerkjennelse til hele prosjektet.
Tre viktige filmer
I samarbeid med SF Norge har Nasjonalbiblioteket laget en DVD-boks. Den inneholder tre av Anja Breiens spillefilmer og en kortfilm. Det er imidlertid ikke Hustruer-trilogien som nå blir lansert, men tre av hennes øvrige spillefilmer.
Anja Breien hadde nettopp avsluttet Hustruer da hun fikk tilbudet om å overta regien på Den allvarsamma leken (1977), en filmatisering av en roman av den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg. Denne svensk-norske co-produksjonen skulle ha norsk regissør, men foregår i et svensk miljø med svenske skuespillere. Dette siste er vel grunnen til at den delvis er blitt oversett som del av den norske filmhistorien. Det er helt ufortjent – noen vil sågar hevde at dette er Anja Breiens beste film. Den er uansett en «Anja Breien-film», med den nyanserte utformingen av den kvinnelige hovedrollen, den nære skildringen av forholdet mellom hovedrollene, kjønnsrolletematikken og et flott håndverk i skildringen av epoke og miljø. Ingmar Bergman meldte seg straks som en av filmens beundrere.
Arven fra 1979 er et hovedverk i Anja Breiens filmografi. Filmen har en svært gjennomtenkt fortellerstruktur med en hel familieklan i konstant bevegelse rundt en arv som skal fordeles. Som filmfortelling er den et bravurnummer, et gruppeportrett av ti svært forskjellige mennesker hvis personlighet og livssyn formidles til publikum gjennom presise replikker og virtuos iscenesettelse.
Med Forfølgelsen i 1981 flyttet Anja Breien det feministiske prosjektet til et 1600-tallsmiljø. Filmen er en overbevisende skildring av et trangt norsk bygdesamfunn i hekseforfølgelsenes grep. Her blir vestlandsnaturen medspiller, ikke som norgesreklame, men tvert i mot som stengsel for tanken og som karrig livsgrunnlag for menneskene. Skildringer fra denne epoken er ytterst sjelden i den norske filmhistorien. Alle rollefigurene i denne filmen fremstår som unike, fra husfrue via prest til tjenestepike og brennemerket tyv. Hovedpersonen, spilt av Lil Terselius, har et anstrøk av noe moderne i sin rolle som en selvstendig og betraktende intelligens midt i de mørke hendelsene. Men Forfølgelsen blir et slags pessimistisk motstykke til Hustruer – hovedpersonen arresteres og tortureres som heks uten at noen tør handle på hennes vegne.
Filmen må i det helt tatt sees i sammenheng med Anja Breiens kvinnepolitiske prosjekt. Samtidig – og kanskje nettopp derfor – la hun vekt på å skape en skildring av Norge på 1600-tallet som virker helt og holdent autentisk. Her gjorde Anja Breien et grundig forarbeid. I Nasjonalbibliotekets samlinger er det godt dokumentert hvordan hun skaffet seg kunnskaper om tid og miljø. Til dels innhentet hun eksperthjelp, men først og fremst samlet hun selv stoff om hekseprosessene, fant frem til bøker om emnet og kopierte ut tidsskriftartikler skrevet av folklorister og historikere. Dette betalte seg. I filmen fremstår miljøet som ytterst troverdig, både i det utvendig materielle og i skildringen av menneskenes mentalitet slik den fremkommer i replikker og handling.
Fortsatt aktiv
Anja Breiens foreløpig siste spillefilm er Hustruer III fra 1996. Hun har ikke desto mindre vært svært aktiv med en rekke kortfilmer. Kortfilmen er en form som har fulgt henne fra begynnelsen. I 1970-årene laget hun flere korte dokumentarer, ofte med et samfunnsorientert innhold. De ble laget innenfor rammen av et selskap med det ironiske navnet Vampyrfilm, som hun etablerte sammen med jevnaldrende kolleger. Samarbeidet med «vampyrene» har blitt et ledemotiv gjennom karrieren.
Kortfilmene fra de senere år er svært forskjellige. Med Fjellet (1989) laget hun et dokumentarportrett av sin far, fjellvandreren Hans Breien, på hans gamle dager. I Solvorn (1997) henter hun frem igjen vakre og litt mystiske fotografier tatt av farmoren Andrea Breien, kalt Anja, som her oppviser et åpenbart visuelt talent. Å se en båt med seil (2000) er som en scene fra en spillefilm, en fortelling om avskjeden med en gammel båt på et fjellvann. Jezidi (2009) er en dokumentarfilm om et minoritetsfolk i Irak.
Anja Breien ser på kortfilmen som en interessant form; som novellen i forhold til romanen kan den være kort, poengtert og lyrisk. Det bør også sies at en kortfilm krever mindre planlegging og mindre penger enn tilfellet er med spillefilmen. Den gjør at en filmregissør kan finne en måte å uttrykke seg på i tider hvor spillefilmprosjektene ikke finner finansiering. Også det har Anja Breien erfart. Faktisk så lenge at det kunne være tid for en spillefilm igjen.
artikkel fra Aftenposten Historie nr. 8/2015