Torun Lian om film, barn og trappeoppganger

Filmskaperen Torun Lian var på mange måter med på å definere en generasjon, da hun skrev manuset til Frida (1989) og senere Frida – med hjertet i hånden (1991). Da hun selv spillefilmdebuterte med barnefilmen Bare skyer beveger stjernene (1999) hvor hun stod for manus og regi, fikk hun Ingmar Bergman-prisen som ble utdelt av regissøren selv.

Share

I likhet med Bare skyer beveger stjernene var også Ikke naken (2004) adaptert fra egen roman. Hennes hittil siste film er Hamsun-filmatiseringen Victoria (2013). Hun har imidlertid ingen umiddelbare planer om å lage film igjen.

Hva driver du med om dagen?

-Jeg har noen romaner som er halvveis ferdig. Det kommer en roman etterhvert, tenker jeg.

Du har skrevet scenedrama, filmmanus, romaner og regissert film. Vet du som oftest hvilket format historien skal presenteres i når du begynner å jobbe?

– Ofte vet jeg det. Min måte å skrive roman på, er litt som i film hvor hendelser beskrives utenfra. Jeg går ikke inn i personens tankeverden, men forsøker å finne det ytre utrykket for den emosjonen som personen har.

Er det et krevende arbeid å adaptere en roman om til et filmmanus?

– Ikke så veldig mye, men litt. Boken Adam den tredje i fjerde, som jeg skrev for noen år siden, handler om en gutt som ikke snakker, og den har jeg skrevet om til et filmmanus. Der var prosessen litt mer komplisert, fordi hovedpersonen mangler språk.

Så du har et nytt manus klart?

– Ja. Det har ligget der i noen år, jeg ble bare ble litt trøtt av å lage film etter Victoria. Det var så slitsomt at jeg tenkte aldri mer – dette er helt pyton liksom. Jeg tenkte at jeg kan bli oversetter eller noe.

Du var der ja.

(ler) -Ja.

Alle filmene dine er basert på egne manus. To er basert på egne romaner og karakterer. Hvordan oppleves det på filmsettet, når andre plutselig setter sitt preg på dine karakterer?

– Det er egentlig en utrolig morsom prosess, men den kan også være helt forferdelig. Enten er det bra kjemi og folk vil gjøre sitt beste, eller så kan det helt motsatte oppstå, som på Victoria, hvor vi hadde problemer. Egentlig er det fryktelig morsomt å jobbe sammen med kostymedesigner, eller scenograf, for man nærmer seg sammen, også smelter det hele sammen, liksom.

Du startet karrièren på 80-tallet, som rekvisitør på Nationaltheatret. Jobber du mye med scenografi og locations i filmene dine?

– Ja, jeg elsker denne delen av arbeidet. Under forarbeidet til Bare skyer beveger stjernene gikk jeg og Svein (fotograf Svein Krøvel, journ.anm.) rundt i Bergen og bare glante, og fant disse fantastiske krokene og stedene. Deretter skrev jeg om manus, slik at jeg fikk brukt lokasjonene i filmen. Vi hadde jo scenograf også, Carl Lange, som bygget en trappeoppgang inne i studio.

Victoria er foreløpig din siste film. Jobbet du med locations her og?

– Ja. Innspillingen ble utsatt ett år, og den tiden brukte jeg på å finne locations, og til å forberede det visuelle. Vi hadde lite midler til å reise, og vi hadde ikke penger til å bygge sett, så jeg trålet rundt i Oslo for å finne locations. Vi brukte steder som svaneapoteket og frimurerlosjen, vi måtte bruke det som var mulig å finne i Oslo. Resten spilte vi inn på en gård i Sverige. Oslo er jo nesten tom.

For ting fra fortiden?

– Det meste er ødelagt. Ikke en lyktestolpe igjen, bortsett fra på Kirkeristen. Det var jo ikke mulig å finne en gammel trappeoppgang som så skikkelig ut, og som var stor nok til at du kunne dra inn et filmteam, men vi endte opp med å bruke en i Oscars gate.

Hva er det egentlig med trappeoppganger? Sentrale scener i historiene dine utspilles nettopp i trappeoppganger, både i Frida – med hjertet i hånden, Victoria og spesielt i Bare skyer beveger stjernene. Disse er ofte dramatiske scener hvor folk møtes, skilles, eller nærmest står fast. Noen tanker om dette?

– Trapperom er jo veldig fine rom. De er uendelige på en måte. Alle veier går enten opp eller ned. Det er en arketype som jeg altid har med meg. Men oppgangen i Victoria er det Hamsun som har skrevet inn. Eller forresten, jeg skrev jo også en egen. Johannes sitter jo helt til slutt i en trapp.

Så du har tilført litt trapp til Victoria.

(ler) -Ja.

I Bare skyer beveger stjernene setter introen an en dunkel tone. De overeksponerte hjemmevideobildene av Pilten. Blomstene. Regnet. Og ikke minst musikken, som er veldig melankolsk. Det er en helt spesiell atmosfære her som setter seg. Hvordan jobbet du for å få stemningen så effektiv?

– Det er egentlig en ganske rar, eller magisk historie. Jeg skrev romanen, og så skrev jeg filmmanuset like etter. Så døde sønnen min, og det var da jeg bestemte meg for å regissere filmen selv. Det var egentlig ikke meningen, for jeg var først og fremst forfatter, men på det tidspunktet hadde jeg ekstremt mye erfaring med å miste et barn. Å lage filmen var nok en del av min sorgprosess. Jeg visste mye, og jeg kunne mye om det — alle blomstene som kommer til huset, hvordan det lukter og hvordan man fort kan forsvinne inn i… man kan fort bli veldig sjuk liksom. Den uhygge-stemningen visste jeg mye om. Hvordan det er i kirken, hvordan folk er. Når sånne ting skjer så opplever du hver detalj, og du vet så mye om det etterpå, fordi det er så mye som er vesentlig.

Du fikk Ingmar Bergman-prisen for den filmen. Hvordan var det?

–  Jeg ble veldig forbauset og glad, for det var jo han selv som gav den. Det var veldig rørende faktisk.

Jeg vil gjerne prate litt om barns roller i historiene dine. I Bare skyer… forenes Maria med moren sin, noe som i stor grad er Marias fortjeneste. I Frida – med hjertet i hånden, jobber Frida for å forene folk —

– Ja, men Frida er gæren. Hun vil bare at ting skal skje.

Og galskapen fungerer jo på en måte. Helge Jordals rollefigur forenes jo med Fridas mor mot slutten. Jeg fant også en gammel annonse fra en oppsetning du gjorde for Rikskonsertene for mange år siden. En oppsetning med tittelen På en stol. I denne spiller barnet igjen en avgjørende rolle i å få den voksne hovedpersonen videre.

– Gud, det er lenge siden. Jeg husker den. En mann sitter på en stol, med beina opp, redd for å bevege seg, og så kommer et barn inn mot slutten. Jeg liker jo veldig godt det barnslige og naive, og syntes ofte jeg kommer mye lenger med det enn med intellektet, at jeg kommer mye nærmere folk.

Hvordan er det å jobbe med barn som skuespillere?

– Jeg elsker å jobbe med barn. De stoler jo på meg. Det er også et kjønnsspørsmål i film; voksne folk stoler mer på menn enn på kvinner. Slik er det bare. Så kvinner må ofte jobbe hardere, smartere og mer strategisk for å få til de tingene som er mer gratis for en med grovere stemme.

Rollefiguren Jacob i Bare skyer… fremstår som veldig vis. Jeg har hatt noen diskusjoner med folk som syntes at Jacob er unaturlig vis.

– Jeg har jo hørt det før. Men jeg beveger meg i et eventyrlandskap. Dette er ikke sosialrealisme. Jeg bruker disse karakterene til å si noe, og det er det viktigste med film, jeg kommuniserer jo i bunn og grunn med seeren.

Du får jo veldig ofte frem det barnslige hos barna i filmene dine, noe som ikke er en selvfølge. Barn kan fort oppleves som stive og litt “voksne” i film.

– Jeg jobber mye med å gjøre dem frie under innspillingen. Jeg ønsker jo ofte de litt rare tingene. Ofte er det jeg som spiller mot dem. Jeg kan erte eller provosere litt, si noe annet enn det de forventer, og dermed fremprovosere en tvist i måten de spiller på. Dette er avtaler vi gjør på forhånd; “uansett hva jeg gjør, uansett hvor feil det blir skal du aldri stanse”. På den måten får jeg et ganske rikt materiale. Jeg liker generelt å jobbe med litt uerfarne skuespillere.

Frida – med hjertet i hånden, som du skrev manus til, traff tiden og generasjonen skikkelig, mens Bare skyer beveger stjernene er kanskje mer tidløs?

-Ja, den er mer en klassiker, eller den burde vært det. Det er jo en fin film, men fordi det er en barnefilm blir den liksom aldri nevnt. Det var jo veldig mange voksne som så den, og den er blitt brukt i terapeutiske situasjoner, men jeg merker at den sjelden trekkes frem, fordi den rett og slett er en barnefilm. Men jeg vet at den er en perle, og den kom jo også til meg som en gave.

  • Author Martin Parker

Search in: database or articles