De kjemper mot he-man-myten

Denne artikkelen i Film & Kino fra 1975 synliggjør utfordringene kvinnelige filmfotografer møtte i norsk filmbransje. Trine Østlyngen, daværende student ved Norsk Journalistskole, snakket med noen kvinnelige fotografer om hvordan de oppfattet bransjens syn på dem.

Fotografyrket er tradisjonelt et godt innarbeidet mannsyrke. Det merker de fort, jentene som prøver seg inn på film-mannens domene. Av de 61 som gjennomgikk NRKs filmkurs i perioden 1964-73 – for øvrig eneste filmutdanning her i landet – var bare 8 jenter. I dag er det bare en av dem som jobber som fotograf i NRK. Situasjonen i filmbransjen er ikke stort bedre. Fotografyrket er gjennomsyret av he-man-myter, og dem er det vanskelig å bryte gjennom. Fotografen skal være sterk og barsk, sportslig utover det normale, frekk til brøyte seg frem og rask så vel i jobben som på gasspedalen. Men er det egentlig disse egenskapene som er viktigst for en som skal feste bilder av verden til en filmrull? Og hvilke forhold møter de jentene som prøver å gjøre seg gjeldende som fotografer?

Ellen Aanesen utgjorde sammen med to andre jenter det første kvinnelige innslaget på NRKs filmkurs i 1964. Hun jobbet som fotograf og klipper i fjernsynet 1966-67, og har i dag utdannet seg til programinstruktør.

– Da vi gikk på filmkurset, kunne vi velge om vi ville bli fotograf eller klipper. To av oss jenter insisterte på å fotografere, og det hadde nok ikke ledelsen helt regnet med. Det meldte seg flere motforestillinger, bl.a. at vi ikke var sterke nok til å bære kamera, og at det var lite praktisk å ha med seg jenter på reiser når de kanskje krevde enerom på hoteller etc. Dessuten følte vi at det ble krevet mer av oss for at vi skulle bli akseptert, vi fikk liksom bare én sjanse til å vise hva vi dugde til. Gjorde vi det under pari på én jobb, ble det sittende på oss resten av tida. Resultatet var at jeg ble mer og mer oppsatt på å vise at jeg greide det, og insisterte f.eks. å bære utstyret selv.

Hva slags jobber fikk du?

– Etter hvert fikk jeg stort sett bra jobber. Var bl.a. på sardinfiske i Middelhavet der jeg delte lugar med hele mannskapet pluss det norske filmteamet, og hadde også turer med norske fiskeskøyter. Men det var slitsomt. Særlig tok det på å ta imot de samme dumme vitsene om tungt utstyr hver dag. Etter 3 år klarte jeg ikke smile mer av dem, og ble nok ganske sur etter hvert, tror jeg. Egentlig er det jo rart å tenke på at fotografyrket er så he-man-preget når mesteparten av jobben består i å bære kofferter å vente.

Hva er vanskeligst for en kvinnelig fotograf?

– All reisingen og den uregelmessige arbeidstida. Slikt er ikke lett å kombinere med barn og familieliv, særlig ikke for dem som jobber freelance. Men slike skrupler burde selvfølgelig de mannlige fotografene også ha.

Hva med lønna?

– I prinsippet er det likelønn for likt arbeid. Det er ikke det som er problemet for kvinner i høyere lønnsklasser. Det man merker forskjellsbehandling på, er at man forbigås ved opprykk. Stort sett blir jentene liggende nederst til de selv tar affære med det.

Hvordan tror du jenter kan bli akseptert som gode fotografer?

– Det viktigste er at jentene står sammen og jobber bevisst for å forandre situasjonen innen yrket. Mye har forandret seg siden jeg gikk på kurs for 10 år siden. Den gang gikk jeg inn i yrket på mennenes premisser, trodde de ville akseptere meg bare jeg var flink nok. I dag ville jeg taklet situasjonen på en annen måte. For eksempel ville jeg ha diskutert med dem som kom med dumme vitser, istedenfor å bli sur av dem. Uansett hvor flink jeg hadde blitt som fotograf, ville jeg likevel blitt undertrykt av de samme motforestillingene. Derfor er det viktig at vi som går inn i mannsyrker, ikke glemmer vår kvinnesolidaritet. Hadde vi hatt en kvinnebevegelse slik vi har i dag for ti år siden, tror jeg vi ville hatt en helt annen styrke å kjempe med.

– Klimaet er hardt for kvinnelige fotografer, mener Liv Benkow, utdannet som fotograf/klipper i NRK. I dag jobber hun stort sett bare som klipper samme sted.

– I kullet mitt ville de fleste bli fotografer. Derfor fikk vi en turnusordning slik at alle jobbet litt som klippere og litt som fotografer. Dette hadde lett for å slå urettferdig ut for de to jentene i kullet. Vi ble satt mye på klipping, og gikk stadig glipp av fysisk krevende fotojobber som vi fikk høre ikke passet for oss.

Er kvinnelige fotografer, slik noen mener, avhengig av enerom, komfort og spesialbehandling når de er ute og reiser?

– Absolutt ikke. Vi kan tilpasse oss ulike forhold like bar som våre mannlige kolleger, og det å havne oppi forskjellige miljøer er med på å gjøre yrket interessant. Holdningen fra guttene på kurset var OK, presset mot å bli fotografer merket vi først og fremst ovenifra. Det som gjorde situasjonen vanskelig, var at vi sjelden møtte motargumenter åpenlyst. Vi merket bare motstanden., f.eks. på skjev fordeling av jobbene. Jeg følte ofte at de kravene som ble stilt til oss, var mye høyere enn dem som ble stilt til guttene, og det var vel det som førte til vår voldsomme innsats for å få fotojobber.

Du jobber som klipper i dag. Har du helt gitt opp fotograferingen?

– Jeg prøver fremdeles å få filmjobber ved siden av, men jeg har funnet ut av at det er andre ting som teller også. Som f.eks. familien. Den er det ikke lett å kombinere med all reisingen.

Men det er vel vanskelig for mannlige fotografer, også?

– De har stort sett hjemmeværende koner, de. Det er et spørsmål om hva man ønsker å prioritere, og det virker som om mennene syns det er mer OK å prioritere yrket framfor familien.

Eva Charlotte Nilsen, utdannet ved NRKs filmkurs, er en av dem som etter hvert har glidd helt ut av fotografyrket.

– Jeg begynte på kurset mer av nysgjerrighet enn av yrkesmotivasjon, forteller hun. Endel av skylden for at så mange av jentene har falt fra etter hvert, må vi ta selv. Jeg tror ikke vi har vært sterke nok i kravet om å få likeutviklende jobber som våre mannlige kolleger. For å bli filmfotograf må en jente være spesielt motivert for nettopp det yrket. Hun må være villig til å ta opp kampen mot mytene omkring fotografrollen, og den kampen kan bare kjempes av jenter som både er sterke personligheter og dessuten dyktige fotografer.

Tror du jenter kan gjøre seg gjeldende i filmyrket?

– Det er jeg ikke i tvil om. Det å fotografere krever ingen spesielle mannlige egenskaper. Det er mytene rundt selve fotografrollen som er maskuline. I og for seg har mytene sine jordnære røtter. En fotograf må kunne håndholde selv et ganske tungt kamera og arbeide raskt der det er nødvendig. Men etter min mening er dette i hovedsak et spørsmål om trening. Dessuten er det andre krav som det også burde være reelt å stille til fotografen, men som ikke er så fremtredende i det typiske heltebildet: En fotograf må være samarbeidsvillig og lydhør overfor fremmede miljøer man kommer inn i og skal formidle. Praktisk sans er en nødvendighet, men den visuelle sansen er viktigst, og den er i alle fall ikke kjønnsbestemt.

Trenger vi kvinnelige fotografer?

– Javisst. Den personen som står bak kamera er med på bestemme vårt bilde av verden, og jeg tror nok vi ser og velger ting litt forskjellig. Tenk deg for eksempel en vårreportasje fra Karl Johan uten vrikkende hofter og nærbilde av de flotteste jentene. Men skal vi la mennenes bilde av verden være det eneste?

Hva sier mennene? Håkon Danielsen, NRK, har med fordelingen av klippejobber å gjøre.

– Her i NRK har vi hatt damer på kursene helt siden vi startet i 1964, men de har alltid vært i mindretall, slår han fast. – Årsaken ligger i søkermengden, det er rett og slett mange flere menn enn damer som søker til kursene. Av de 8 damene som er utdannet her, er 4 av de ansatt ved Filmavdelingen; 1 som fotograf og klipper og 3 som rene klippere. Til sammen har vi 27 klippere og 32 fotografer ved avdelingen.

Hvorfor blir så få av jentene fotografer?

– Yrket har alltid vært et tradisjonelt mannsyrke, og selv om damene naturligvis kan gjøre det fyldestgjørende arbeid, kan de av og til ha visse handicap. Jeg tenker da spesielt på strabasiøse oppdrag som innebærer fare. Der kan det tenkes kvinnelige fotografer kommer til kort. Dessuten blir det mye reising, og særlig de damene som er gift, foretrekker å jobbe nær hjemmet.

Men det er vel også de fotografer som er fedre?

– Selvfølgelig, men noen må gjøre jobbene. Klipperyrket er mye mer stabilt og ikke på den måten avhengig av kjønn. Derfor ønsker flere av mennene også å bli klipper istedenfor fotografer.

– For meg er det fullstendig likegyldig hvilket kjønn som står bak kamera, bare de gjør en bra jobb, sier Finn Bergan, fotograf i NRK.

– Jeg har selv hatt kvinnelige assistenter flere ganger, og de har måttet jobbe like hardt og bære like tungt som de mannlige assistentene. Noen særbehandling tror jeg de ville ha seg frabedt. Vi trenger litt motvekt i dette typiske mannsyrket. Men at det kan være hardt av og til, er sikkert. Det er vel det som har gjort at så mange av dem går over til klipping eller slutter i yrket.

Er utstyret for tungt til at jentene kan bære det?

– Det er klart at det kan være tungt å dra på under vanskelige forhold, og enkelte jobber passer nok best for menn. Husker godt en gang vi filmet og bodde ombord en fiskeskøyte, tror ikke det hadde vært noe for en kvinnelig fotograf.

Hvorfor ikke?

– Det var så trangt om plassen, og det var bare mannfolk på alle kanter. Det hadde ikke blitt så mye luksus på en slik tur, og noen lugar for seg selv kunne hun neppe regne med. Ellers er det vel med filmyrket som med de fleste yrker som er nye for kvinner: det skal litt mer til for å bli akseptert der, de må liksom gjøre det litt bedre enn gjennomsnittet. Men selv har jeg ingenting imot kvinnelige kolleger, og det utstyret vi har i dag er stort sett ikke tyngre enn at hvem som helst kan bære det.

Sjeffotograf Mattis Mathiesen i teamfilm mener det er viktig å se vanskelighetene for kvinnelige fotografer i sammenheng med rekrutteringsproblemer og den økonomiske strukturen i filmbransjen.

– Før filmkurset i NRK kom i 1946, fantes det to muligheter for dem som ville bli fotografer: Enten gå gradene i filmproduksjoner her hjemme, eller dra til utlandet for å utdanne seg. Ca. 90-95 prosent valgte den harde skole «på golvet» i produksjoner, hvilket innebar fysisk hardt arbeide og løfting av tunge kameraer på opptil 50 kilo. Søkermengden til slike jobber var stor, og kvinnene måtte konkurrere både i teknisk dyktighet og i fysisk styrke. Når det gjelder det siste, kom de ofte til kort. I så fall måtte det ansettes en mann som kunne ta de tunge løftene, ved siden av den kvinnelige assistenten, og slik bevilgningssituasjonen har vært for norsk film, kvier mange seg for den økonomiske belastningen det innebærer. Derfor har det vært så og si umulig å komme inn på kamerasektoren for kvinner her i landet.

Vil mulighetene bli større for kvinner i fremtiden?

Hvis de er villige til å skaffe seg teknisk/faglig utdannelse før de søker jobber. På den måten vil de eliminere 3-4 års muskelarbeide og stille mye sterkere i en konkurranse med mennene. NRKs filmkurs åpner mulighetene for en slik utdannelse fordi kvinnene får sjansen til å lære å fotografere med lettere utstyr og kan vise at de kan den faglige delen av yrket. Det er for øvrig pussig å tenke på at filmyrket i seg selv ikke kvalifiserer til utdanningslån. Det er en av faktorene som indirekte kan virke diskriminerende på kvinner. Men det er tåpelig å tro at den tekniske og kunstneriske siden av fotoyrket bare passer for menn. Hvis kvinnene først fikk den faglige utdannelsen som gjør dem kvalifisert til f.eks. sjeffotograf, vil de selvfølgelig ha muligheter til å gjøre like bra jobber som sine mannlige kolleger.

  • Author trine østlyngen

Search in:
Professional Directory or Articles