Fjernsynets pionerkvinne

– om Ada Haug Grythe

Share

Ada Haug Grythe er en av pionerene i norsk fjersyn. Ten-Pluggen, Flimra, Halvsju, Skomakergata, Portveien 2, Sesam stasjon – Ada har vært med på og planlagt det meste for norske barn og unge helt fra NRKs første sendinger fram til slutten av 1990-tallet.

Det var ikke gitt at Ada skulle gå til fjernsynet. Hun ville bli lærer, men kom ikke inn på lærerskolen. Hun tok i stedet fransk, engelsk, historie og pedagogisk seminar på universitetet, og gjennom historiestudiene traff hun amerikanske film- og tv-folk. Det møtet vakte interessen for det helt nye fenomenet fjernsyn. Hun ringte rett og slett til NRK og spurte om å få jobbe der. Med pedagogikk i ryggsekken fikk hun jobb i barne- og ungdomsavdelingen. Ja, hun var egentlig den avdelingen nærmest alene den første tida.

NRK fjernsynet åpnet 20. august 1960, og Ada begynte i januar 1961.

– Det var jo ikke så veldig mange som var ansatt den gangen, vi var som en liten familie. Det var spennende, jeg hadde jo ikke noen spesiell utdannelse i film og fjernsyn, så det var jo å kaste seg uti det, da.

Siden har hun vært i barne- og ungdomsavdelingen hele sitt voksne liv. Til å begynne med var hun helt alene om å ha ungdomsprogrammene, Ten-Pluggen het programmet hun ledet i 1961. Det var et magasinprogram der hun samarbeidet med Lauritz Johnson og Rolf Riktor. Så kom programmet Vi unge, og senere en sommerserie for ungdom. Men da mente produceren at Ada var for gammel til å være på skjermen:

– Jeg var jo blitt rågammal, 27 år!

Hun forsvant gradvis fra TV-ruta, men fortsatte med å arbeide i ungdomsredaksjonen, og samarbeidet med unge programledere. I bunnen lå samfunnsoppdraget, en skulle legge grunnen for at de unge tv-seerne skulle få med seg ballast som skulle være med på å gjøre dem til «gagns menneskje»:

– Det skulle ikke være bare tull og tøys, men vi tok jo inn popstjerner i studio, og vi laget reportasjer om ungdom som utmerket seg. Da det nærmet seg 1968 og ungdomsopprøret, så var det jo å være lydhør for hva de unge mente, og vise det på skjermen.

Ungdomsprogrammene kunne av og til bli for kontroversielle for «moralpolitiet». Som da de fikk ideen om å lage en jazzversjon av Ja vi elsker og framføre den på tv, slik svenskene hadde gjort med sin nasjonalsang. Det falt ikke i god jord:

– Jeg ble hudflettet fra Stortingets talerstol. Der gikk grensen.

I 1974 ble Ada redaksjonssjef i fjernsynet og i 1980 leder av barne- og ungdomsavdelingen. Den stillingen hadde hun til 1990.

– Da syntes jeg at jeg var blitt såpass gammel at jeg fikk ta meg av de minste, og jeg ble sjef for Barne-TV i åtte år, sier Ada.

Det var gjennom jobben i NRK at Ada traff ektemannen, Odd Grythe. Han var både radio- og fjernsynsmann. Hans Husker du? samlet store deler av det godt voksne Norge foran tv-skjermen på 1970-tallet. Det var en travel hverdag å være to fulltidsarbeidende fjernsynsfolk, etter hvert med barn. Da Ada ble redaksjonssjef i 1974, tok Odd et års permisjon for å ta seg av familielivet. Hun hadde støtte fra ektemannen hele veien, ikke minst tok han sin del da Ada var på reise. Og det var hun ganske ofte helt fra første stund, da det var tett samarbeid mellom ungdomsredaksjonene i de nordiske landene, og Eurovisjonen.

– Hvis jeg ikke skulle følt at jeg kunne reise med god samvittighet, så hadde det vært en helt annen tilværelse å se tilbake på, sier Ada.

NRK opprettet også egen barnehage for de ansattes unger rett ved Marienlyst, og det gjorde det mye enklere å arbeide også for småbarnsforeldre. Barnehagen består den dag i dag.

Om ikke fjernsynsalderen hadde fanget henne inn, kunne hun kanskje ha blitt en idrettsstjerne. Gymnastikk var yndlingsfaget på skolen, og Ada var god i sport da hun var i tenårene.

Hun var en allrounder, og holdt på både med lengdehopp og høydehopp, løp og ballkast, hun spilte håndball, gikk på ski og hoppet på ski. Det var ganske utradisjonelt for ei jente på 1940-og 1950-tallet.

– Jeg vokste opp med gutter, så det var helt naturlig at jeg var med i hoppbakken, sier Ada.

Men kjønnsforskjellene var markante, noe denne historien forteller:

– Jeg fikk bestemannspremien på Landsidrettsstevnet da jeg var 14 år. Gutta fikk pokal – og jeg fikk Husmorboka. Det ville ikke ha skjedd i dag.

Adas mor var opptatt av at datteren skulle få en akademisk utdannelse, noe hun selv aldri hadde fått. Hun var husmor, mens Adas far var tannlege.

– Mor var alltid hjemme. Hun ga meg trygghet og troen på at jeg kunne studere og få meg en skikkelig jobb, sier Ada.

Moren støttet valgene datteren tok, som da hun ville dra til Frankrike et år, ganske ung. «Du har bare deg selv å stole på, bare reis!», var morens råd.

Selv synes ikke Ada hun har vært utrustet med noen særlig stor porsjon med selvtillit, og hun har alltid beundret andre for hva de har våget, mer enn seg selv. Men det var viktig med støtten hjemmefra.

Under studiene bodde Ada hjemme og var ferdig utdannet uten å ha satt seg i gjeld. Men hun arbeidet en god del ved siden av studiene, som mannekeng for nye kleskolleksjoner og som skilærer.

Bortsett fra året i Frankrike, har Ada bodd i Oslo stort sett hele livet. Men det året satte spor – hun har vært «frankofil» siden og en ivrig forkjemper for å spre fransk språk og kultur i Norge. For den innsatsen er hun belønnet med den franske ordenen Palmes Académiques.

I 1998 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sin mangeårige innsats for barn og unge i NRK.

Ada har vært aktiv i Norges Fredsråd, og er medlem av styret for Foreningen til fremme av sivilt mot.

Skulle hun ha gjort noe annerledes i livet, måtte det ha vært å dra ut i fredstjeneste.

– Jeg skulle gjerne ha sett at jeg bak meg hadde hatt et par år i et fransktalende afrikansk land, som u-hjelpsmedarbeider. Men det var aldri riktig tidspunkt for å gjøre det. Da barna var blitt store nok, var min mor blitt gammel og enke, og jeg følte forpliktelser overfor henne. For min mor er den jeg stort sett har å takke for at jeg har hatt et veldig, veldig godt liv, det var hun som la grunnlaget for det

intervju (2010) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles