Astrid er født og oppvokst på et lite småbruk på Modum. De hadde ikke innlagt vann, så mor hentet vann fra brønnen 500 meter unna for å vaske og stelle i hus og fjøs. Faren var tømmerhogger og tilbrakte arbeidsdagene til skogs.
– Jeg husker jeg prøvde å gå dit han var, men det var ikke så greit. Det var jo om vinteren, og han hadde veldig store spor i snøen, så jeg nådde liksom ikke ned, minnes Astrid.
Skoleveien til Vikersund var også lang og litt strevsom i snørike vintre – i mørket om morgenen. Og Astrid var redd for ulv. Det var det slettes ingen grunn til, men det var ei bok, Lajla, som hun hadde fått låne av lærerinnen sin. Der ble folk forfulgt av ulver, og Astrid levde seg veldig inn i det. Boka fikk hun forresten fordi lærerinnen hadde sett at Astrid leste tegneserier. Det var ikke bra – hun tok fra henne serieheftene og ga henne boka i stedet.
– Jeg kan liksom ikke helt se den dag i dag hva som var bedre med den boka der! Jeg syntes tegneseriene var helt ålreit jeg, selv om de var litt voldelige og de skjøt hverandre og de slo hverandre og hadde disse boblene med POW! og Hjelp! og Oooff! og alt sånt noe.
Astrid og de andre ungene i området var mye i skogen, som de hadde rundt seg på alle kanter. De bygde hytter og klatret i trær.
– Vi falt ned og vi slo oss, vi kom hjem med blåmerker. Det gikk på livet løs, altså, men det var veldig morsomt.
Når våren kom, så var det å kaste på stikka. Astrid lekte like gjerne med gutter som med jenter.
– Det var faktisk total likestilling. Ville du være med, så måtte du bare henge på. Jeg tror det var litt ålreit, for du ble ikke noe persilleblad. Du måtte greie deg selv.
Men hun skjønte at det ikke var alle yrker som jenter kunne ha:
– Jeg kunne jo for eksempel ikke bli bussjåfør. Det var det en del gutter som skulle bli. Det var også andre ting som det var litt rart hvis jeg skulle gjøre – å kjøre fly, for eksempel, men det var damer i militæret, og det gikk an for jenter å bli doktor, hadde jeg sett.
Astrid hadde også lest spennende reportasjer i ukebladene om kvinnelige radiotelegrafister, og det ville hun bli. Faktisk ble det slik, mange år senere. Hun har vært 19 år som reserve i militæret, de siste årene sjef for Sambandet på Sjøheimen Verns avdeling i Horten. Det var ved siden av full journalistjobb.
Men inntil videre fikk telegrafisten seile sin egen sjø – etter gymnaset gikk Astrid tre år på Kunst- og håndverksskolen der hun utdannet seg til grafiker.
– Jeg var god til å tegne. Og så kommer du jo i disse svermeriske ungdomsårene, da, og du liksom skal bli kunstner. Det tror jeg er noe som gjelder ennå, folk går på disse tegne- og malelinjene så det suser.
Etter studiene slo hun fra seg å bruke tegneferdighetene til å skaffe seg jobb. Det var ikke mange mulighetene på arbeidsmarkedet for en grafiker på den tida.
– Jeg tok min 2CV og kjørte rundt i Europa et halvt års tid. Underveis bestemte jeg meg for at jeg skulle bli journalist – stjernejournalist!
Hun fikk jobb i Bygdeposten hjemme i Vikersund – de var tre ansatte, med én telefon på deling. I løpet av de to årene i lokalavisa var hun med å organisere et kvinnekupp til kommunestyret i Modum – det var hennes mannlige sjef som hadde ideen. Han hadde som mål å lage nyheter som «slo» såpass at de kom på førstesidene også i andre aviser enn sin egen. Og da de oppdaget at SV ikke hadde en eneste kvinne på lista si, fikk redaktøren og Astrid mange nok med seg til å flytte kvinnene som sto som listefyll på de andre partilistene, over på SV-lista. Slik fikk de mange personlige stemmer, og sytten damer kom inn i kommunestyret fra ulike partier, på bekostning av mannlige veteraner. Det ble førstesideoppslag også i hovedstadspressen, ja til og med i utlandet. Et kommunestyre med kvinnelig flertall var nærmest en sensasjon på slutten av 1960-tallet.
Så fikk Astrid jobb i Drammens Tidende, en stor avis, da som nå. Det var mange eldre, konservative menn i redaksjonen i Høyre-avisen, og veldig få jenter.
– Det var én dame der, og hun var eldgammel, hun var vel omtrent så gammel som jeg er nå. Og hun var liksom det kvinnelige alibiet, som fikk alt kirkestoffet.
Men Astrid og de nye, unge jentene fikk alle slags oppgaver. De hadde fast overtid, og sto på nærmest til alle døgnets tider. Siden de var uten familie, ble det de yngste som ble sendt på kommunestyremøter og andre arrangementer på kveldstid. Astrid begynte tidlig å skrive om film, mest fordi ingen andre ville, og filmene ble jo også vist på kveldstid. Hun hadde vært ivrig kinogjenger i Vikersund siden hun var barn, og det kostet 50 øre å se en film. Da hun senere bodde på en trekkfull hybel i Hønefoss, var hun mye på biblioteket, og der begynte hun å lese tidsskriftet Film og kino. Det fenget veldig. Arne Hestenes’ filmkritikker på radio lyttet hun også ivrig til. Dermed hadde hun i hvert fall litt bakgrunn.
– Jeg kunne gjerne se tre forestillinger om kvelden på vanlig kino, og så var det bort og skrive om filmene. Jeg ble aldri ferdig før sånn tre om natten.
Astrid skrev filmanmeldelser, og skjønte etter hvert at hun faktisk hadde makt.
– Det der var et dilemma, fordi jeg følte et visst ansvar forbundet med å fortelle hva det var folk så, hva de eventuelt lot seg lure av. Du måtte jo sette deg inn i veldig mye rart. Men jeg tror det var aha-opplevelsen jeg ville gi dem, å få folk til å bli interessert i film selv om de ikke gikk på kino. Det jeg skrev skulle jo også være en leseropplevelse.
Samtidig med avisjobben var hun på repetisjonsøvelser i Sjøforsvaret. Et mannsdominert miljø som hun har hatt mye nytte av:
– Jeg lærte veldig mange sånne manneting, og jeg skjønte hvor fantastisk praktiske mange av dem var. Jeg lærte å skjøte ledninger, jeg fant ut hvordan man skulle komme opp i masta på en fiskeskøyte, hvordan man behandlet øks og sag. Det var en ganske fantastisk verden. Og jeg ble ganske god i snikskyting.
Astrid har ikke skaffet seg familie, selv om venninner og andre giftet seg og fikk barn.
– Jeg var jo med i bryllup, jeg var med i barnedåper, og så kom skilsmissene, da, etterpå. Jeg var den heldige, som kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig.
Barn har hun heller ikke savnet, det var så mye annet som opptok henne. En tante var litt bekymret og maste litt på henne, men det gikk fort over. Astrid hadde mange ugifte tanter, og hun tror presset på å skaffe familie dermed ble mindre:
– Min mor var den eneste som var gift, slik at på en måte var ganske naturlig i familien at det gikk en masse sånne fruentimmere rundt omkring og klarte seg som best de kunne.
Astrid gikk gradene i Drammens Tidende, hun har vært redigerer, sittet på desken og vært vaktsjef. Å være sjef, enn si redaktør, var ikke noe mål.
– Jeg likte å være god på mitt felt, jeg ville lage den beste reportasjen. Det er også å være sjef, på en måte. Jeg vet hvordan jeg skal få folk i tale, jeg vet hvordan jeg skal få folk til å lese det jeg skriver.
Mest stolt er hun av hvordan hun har utviklet seg som filmkritiker:
– Jeg gikk fra å være absolutt «kokko» til å være en habil kritiker. Og da sier jeg ikke anmelder, da sier jeg kritiker. Jeg følte at jeg mestret disse greiene etter hvert.
Men hun slaktet Ringenes herre:
– Det var ikke tull det jeg skrev, altså. Jeg var dypt skuffet. Det kom rett fra hjertet, og det var vel begrunnet.
intervju (2009) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015