Om lengselens og fantasiens makt

– kort intervju med Astrid Henning-Jensen

Share

intervju fra Filmtidsskriftet Z nr. 2/1987

‘For en tid tilbake var den danske regissør-veteranen Astrid Henning-Jensen i Oslo for å presentere sin siste film Barndommens gade. Henning-Jensen har laget film siden 1940-tallet, og er blant annet kvinnen bak den norske produksjonen Kranes konditori fra 1951. Trond Olav Svendsen og Sissel Sundby var på plass og fikk et intervju med henne.

«Først klipper man Film fire, fem Aar. Saa laver man Manuskripter tre, fire Aar, og saa øver man sig i at instruere en Aarrække. Saa har man en svag Mistanke om, hvordan det gaar til at lave en god Film.»

Det ovenstående stod å lese i Nationaltidende i 1943 under tittelen «Vi vil undgaa Sødsuppe-Film!», og artikkelforfatteren var Astrid Henning-Jensen. Den respekt for filmmediet og den sans for kvalitet og perfeksjon som kan leses ut av disse linjene har siden preget hele hennes produksjon. «Søtsuppefilmene» har hun unngått, blant annet ved å velge en rekke hovedverker innen norsk og dansk litteratur som forelegg for sine filmproduksjoner.

Den var denne kresne holdningen – på kollisjonskurs med danske produsenters smak på slutten av 1940-tallet – som førte henne til Norge for å filmatisere Cora Sandels Kranes konditori. Filmen, som hadde premiere i februar 1951, står som et av høydepunktene i den norske filmproduksjonen etter krigen. Samme år slo hun til med en ny norsk premiere, en filmatisering av Flukten av Arthur Omre med Alfred Maurstad i hovedrollen, tittel: Ukjent mann. I 1962 kom en versjon av Hamsuns Pan [hvor hun var manusforfatter sammen med sin mann Bjarne Henning-Jensen, som regisserte, red.anm.]. Den var spilt inn i Sverige [og Norge, red.anm.] og fikk tittelen Kort är sommaren. Senere – hjemme i Danmark – laget hun Bedstefar er en stok, som er en morsom filmatisering av en novelle av Johan Borgen. På slutten av 1970-tallet kom Vinterbarn etter Dea Trier Mørchs roman, og med den vant hun Sølvbjørnen i Berlin. Året etter laget hun Øjeblikket om en kvinne som ligger for døden, denne gangen etter originalmanuskript. Astrid Henning-Jensen har også spilt i en rekke filmer; de som fikk med seg Lars von Triers The Element of Crime kunne se henne i én av mange biroller fra de senere årene [«en rekke filmer» er en overdrivelse, men hun hadde blant annet tre roller i dansk film midt på 1980-tallet, red.anm.].

Z’s medarbeidere møter en opplagt Astrid Henning-Jensen som har tilbrakt dagen i Oslo med å svare på spørsmål fra pressefolk. Med seg har hun også produsent Tivi Magnusson og Ester fra Barndommens gade, 18 år gamle Sofie Gråbøl.

– Hvordan startet prosjektet?

– Tivi Magnusson og Metronome Productions A/S kom til meg og ba meg lage filmen. Det var på forsommeren 1985. Da fantes det allerede et manuskript som var basert på Tove Ditlevsens «erindringsbøker» fra arbeiderkvarteret i København hvor hun vokste opp. Jeg tok på meg oppgaven, en stor oppgave, fordi Tove Ditlevsen er berømt i Danmark. Hun leses som pensum i skolen og er svært populær.

– Hva var det ved dette stoffet som fascinerte deg?

– Miljøet. Og Ester-skikkelsens forhold til miljøet.

– Har du tilsvarende bakgunn selv?

– Nei, men man trenger ikke å ha vært snekker for å lage film om en snekker! Jeg fant fort ut at jeg ikke ville konsentrere meg så mye om handling og framdrift, men snarere om miljøet og Esters tankeverden. Nå er jo dette en fortelling om en arbeiderfamilie på 1930-tallet, og man forventer kanskje automatisk at den skal ha en konkret politisk profil. Men jeg har valgt å tone ned det politiske og fremheve det psykologiske plan i fortellingen. Jeg tror egentlig ikke jeg kunne tatt på meg å fortelle om «arbeideren i 30-åra» på den måten. Jeg følte at dette var en historie som handlet om én spesiell familie, og kanskje først og fremst om Esters måte å bryte seg ut av de fattigslige kårene på, nemlig ved fantasiens hjelp…

– Miljøet er troverdig tegnet…

– Ja, vi jobbet meget konsentrert med å gjenskape Vesterbro på 1930-tallet. Eksteriørene er tatt opp på Vesterbro like ved der Tove Ditlevsen bodde. Leiligheten er en rekonstruksjon i studio av en arbeiderleilighet som er gjort med stor nøyaktighet. Jeg hadde et storartet samarbeid med scenografen Søren Krag Sørensen. Og med filmens fotograf, Mikael Salomon, som er en av Danmarks absolutt beste filmfotografer.

– Er filmens visuelle stil nøyaktig planlagt på forhånd?

– Å, ja! Mikael og jeg gjorde et meget grundig arbeid med lyssettingen. Det er åpenbart at når en film legger så stor vekt på miljøet så blir også lyssettingen svært viktig. Dessuten måtte vi finne en måte å formidle Esters dagdrømmer på…

– Er de tatt fra boka?

– Nei, de er «våre», og vi brukte en del tid på å finne løsninger som kunne gi den rette kontrasten til Esters grå hverdag. Hele filmteamet var forresten fantastisk å jobbe sammen med, dyktig folk som gikk 100% inn for oppgaven…

– Hvor fant du skuespillerne?

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ha noen som var dyktige, men helt ukjente i filmsammenheng. Og jeg fant dem – på teateret. I motsetning til mange filmfolk går jeg nemlig gjerne i teateret! Til Barndommens gade ville jeg ha noen gode, deilige teaterskuespillere! Torben Jensen, som spiller Esters far, er en av dem jeg fant på den måten. Og se hvordan han tilpasser seg filmmediet – en nyansert og nedtonet rolleprestasjon som er perfekt! Nå er forresten ikke Torben noe ukjent ansikt lenger, han er begynt å gjøre roller både i film og på tv.

– Og hovedrollen…

– Vi hadde vært gjennom en ganske omfattende prosess før vi fant fram til Sofie. Vi intervjuet – var det over 400? Vi prøvefilmet mange også. Jeg ville ha dem på film – ordentlig film – ikke video. Vi ga hver enkelt kandidat noen tilforlatelige spørsmål til å begynne med, bare for å se hvordan de førte seg. Da jeg fikk sett nærmere på Sofie ble jeg overbevist om at hun kunne bli den perfekte Ester. Og hun ble min Ester, jeg har ennå vanskeligheter med å huske at hun heter Sofie!

– Sofie var helt ny i filmsammenheng?

– Nei, hun hadde spilt i Henning Carlsens film om Gauguin, Oviri. Men det var bare en liten birolle. Barndommens gade ble hennes gjennombrudd.

– Både filmen og Sofie er blitt populære i Danmark?

– Å, ja, den slo fantastisk an. Både kritikerne og publikum likte den. Men du må huske Tove Ditlevsens posisjon i Danmark. Det er bare vel 10 år siden hun døde, og en filmatisering av Barndommens gade kunne ikke gå upåaktet hen. Filmen er tatt i bruk i skolen, for øvrig, som hjelpemiddel i danskundervisningen. Og hele Danmark kjenner Sofie…

  • Author Trond Olav Svendsen

Search in: database or articles