Du har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), samt New York Fashion Institute of Technology (FIT). Kan du fortelle litt om utdanningsløpet ditt og noen av de viktigste tingene du lærte?
Jeg startet med kunstfag, men gikk over til psykologi og barnevernspedagogikk på Blindern. Jeg jobbet i psykiatrien og på et akuttmottak for barn noen år før jeg tok opp kunstfagene igjen. Jeg satt faktisk på nattevakt og lagde opptaksprøver til linja Klær og kostyme på KHiO. Da jeg begynte på Kunsthøgskolen var jeg en voksen og veldig motivert student, og det gjorde nok at jeg kanskje fikk ekstra mye ut av de tre årene. Noen av kursene og veilederne var utrolig inspirerende. Jeg samarbeidet med filmskolen på Lillehammer med midtfilm og eksamensfilm. Jeg mener for øvrig at de samarbeidene mellom skolene og linjene er veldig viktige! Jeg benyttet meg av fargeriet til tekstilavdelingen og hang over strikkemaskinene på kveldstid.
Det siste året på KHiO fikk jeg mulighet til å ta et semester på FIT. Ett semester er jo bare en liten smakebit på FIT og New York, men det er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Det er en by som åpner alle sansene på vidt gap. Selv det hverdagslige i å gå til skolen blant tusenvis av skubbende og kjeftende newyorkere, å dele tretten kvadratmeter med mus og kakerlakker, levere skittentøyet sitt på vaskeriet og spise pizza på taket etter endt skoledag føltes magisk. Blant høydepunktene i skolehverdagen var å få gå ned i kjelleren på FIT Museum hvor de hentet fram skatter med hvite hansker, kjøpe alle tenkelige materialer i Fashion District og å snike seg inn på Fashion Week.
Du har jobbet med serien Lykkeland og med Charlotte Bloms Dianas Bryllup, hvor det er kostymer fra forskjellige tiår. Hvordan jobber du med det?
På Lykkeland, sesong 1 og 2, og Kampen om Narvik er jeg ikke kostymedesigner, men en del av kostymeteamet til den fantastiske Karen Fabritius Gram som er kostymedesigner på disse prosjektene.
Når jeg har jobbet med epoke, har jeg startet prosessen på samme måte som med alle filmer. Det begynner med at jeg leser manus og analyserer teksten før jeg snakker med regissøren om karakterene. Da er det er interessant for meg å få vite mest mulig om karakterene for å danne meg et bilde av hvem de er og hva som skal formidles. Epokefilmer krever jo i tillegg mye research på perioden, det blir en viktig tidsmarkør og skal være så korrekt som mulig. Stilhistorie er en veldig morsom del av min utdannelse, så jeg har mye grunnkunnskap, men jeg ser filmer, ser på bilder fra perioden, leser bøker og setter meg grundig inn i perioden i det miljøet jeg skal jobbe med hver gang. Private fotoalbum er veldig nyttig!
Det er mer ressurskrevende å jobbe med epokefilm enn samtidsfilm fordi det kan være mer utfordrende å få tak i det man skal ha. Hovedkarakterer, biroller og statister må alle kles til hver minste detalj. Først prøver jeg å få oversikt over hva som finnes på kostymelagrene her i Norge, i andre land, hos privatpersoner eller på museer.
Med utgangspunkt i karakteren, situasjonen karakteren er i, fargepalett og visuelle omgivelser, begynner man å gjøre seg opp en ide om sammensetningen av mulige antrekk. Så har man kostymeprøver på skuespillerne, klær må tilpasses og noe kanskje sys eller strikkes fra bunn. Kostymeprøver kan ofte snu ting på hodet også, man får kanskje ikke det utrykket man hadde tenkt og planlagt og må derfor tenke nytt. Så må antrekket patineres til å passe til bruken som er en viktig prosess for å få plaggene til å leve og fremstå troverdige. Det kan være å gjøre dem mer slitt, å være tilsølt med olje, å ha blodflekker, å være forbrent, for eksempel.
Historien i Dianas Bryllup strekker seg over flere epoker fra Dianas foreldre gifter seg i 1981 til Dianas bryllup i 2019. Diana er født nesten samtidig som meg, så her hadde jeg førstehåndskunnskap om hva en 17-åring fra et lite sted hadde på seg i 1996. Jeg må innrømme at jeg så tilbake på den tiden med skrekkblandet fryd, men helt klart mest fryd.
Du har jobbet med kostymer i film og tv, på teater og i reklame. Kan du si litt om forskjellene mellom de ulike kunstutrykkene med tanke på hvordan du arbeider? Eller er hvert prosjekt unikt uavhengig av sjanger?
Jeg jobber hovedsakelig med kostymer i film og tv-serier. Jeg har gjort noe teater og reklame, men jeg føler meg mest trygg på kostymer i film. Jeg tenker at hvert prosjekt er unikt uavhengig av sjanger, men i film må man oftere forholde seg til realisme, og sånn sett jobber man nok ofte mer konseptuelt med teaterkostymer. I tillegg til at man selvfølgelig må tenke ulikt når noe skal stå ut på en scene fremfor når man går tett på som i film og jobber mer detaljert. Men det er absolutt likheter mellom å jobbe med film og teater, og mye av grunnkunnskapen er lik. Man må skape karakterer ut fra den visuelle verktøykassa som blant annet inneholder kunnskap om form, silhuetter, stofflighet, tekstiler og fargelære. Jeg hadde for øvrig en av mine flaueste opplevelser når jeg jobbet med en teaterforestilling og buksen til hovedkarakteren spjæret på generalprøven. Jeg hadde ikke nok erfaring på det tekniske rundt hvordan plagget skulle fungere i en heftig dansescene. Da skammet jeg meg sånn at jeg løp tilbake til filmen! sier hun med et lurt smil.
Du var med på et panel med Morgenbladets Ragnhild Brochman og regissør Dag Johan Haugerud om klær som identitetsmarkører i film, da særlig i Haugeruds Barn. Hva kom dere frem til? Hva er dine tanker rundt viktigheten av kostyme for å skape en rollefigur?
I realistiske samtidsdramaer som Barn av Dag Johan Haugerud brukes kostymene, sammen med veldig mye annet, til å bygge karakterene og hjelpe oss til å tro på dem. Klær forteller ganske effektivt noe om folks personlighet. Klærnes alder, pris, kvalitet, hvor de er kjøpt, hvordan de kombineres. Også hvordan det bæres er viktig, om det er strøket og sitter perfekt, eller er krøllete og mer tilfeldig. For eksempel kan klær som ikke sitter perfekt frata karakteren autoritet. Det er jo ulikt hvor opptatt tilskueren er av klær eller hva slags bevissthet de har overfor det, men uavhengig av det så er det noe folk har ganske god oversikt over, bevisst eller ubevisst. Man legger merke til et mønster av hva slags type klær folk har i hvilke situasjoner. Det er det jeg bruker. Gjenkjennelsen. Man har sett den personen før. I Barn er det et ganske stort persongalleri som man skal følge over tid og se i ulike situasjoner, så det personen har på seg må henge på greip og være noenlunde konsistent. Ytterpunktene i den gjenkjennelsen er jo det stereotypiske i den ene enden eller det helt subtile i den andre. Et eksempel er Jamies far i Barn som er Frp-politiker. Hvor tydelig skal han være? Det finnes jo alle typer stiler på folk som stemmer Frp. Det blir en vurdering hvor man skal legge seg på skalaen mellom klisjeen eller det atypiske. I noen sammenhenger er det viktig at det er tydelig. At det for eksempel er viktig for en scene, for plottet eller viktig for humoren i scenen. Noen ganger vil man gjøre det subtilt og nyansert, andre ganger vil man gå mot det atypiske for å vise det sammensatte i personen.
I et samtidsdrama vil man helst oppnå at tilskueren ikke skal tenke at det er en kostymedesigner inne i bildet, men at karakteren har valgt klærne sine selv. Når karakteren føles som en ekte person, er det lettere å identifisere seg med personen. Her er selvfølgelig kostymene ett av mange virkemidler som brukes på film.
I tillegg til å være med på å skape troverdige karakterer med klærne, tenker vi også på de visuelle kvalitetene til plaggene. Selv om karakteren skal være en person som ikke er opptatt av klær, kan plaggene være visuelt interessante: en hårete genser eller et blankt stoff kan si mye.
Syns du det er for lite fokus på den jobben du og andre “gjemte” filmarbeidere gjør?
Filmproduksjon er teamarbeid og jeg føler meg ikke usynlig for mine kollegaer. Jeg føler meg delaktig og tar stolthet i sluttproduktet selv om jeg ikke frontes utad. Når det er sagt er det nok ikke tilfeldig at kostymedesign ikke fikk en egen Amanda-pris før i fjor. Det at fagfunksjonene som tradisjonelt er kvinneyrker som casting, maske og kostyme fortsatt ikke har kategorier på Kanonprisen, som er bransjens egen prisutdeling, synes jeg er litt sidrumpa. Det handler om anerkjennelse fra vår egen bransje om viktigheten av fagene på lik linje med de andre fagfunksjonene.