Om å tørre å stå naken foran kameraet

– intervju med Anne Haugsgjerd

Share

Siden sent på 1980-tallet har regissør Anne Haugsgjerd eksperimentert med å lage filmer der hun iscenesetter sin egen sårbarhet foran kameraet. Jeg treffer Haugsgjerd for å snakke om hvordan og hvorfor hun har valgt å eksponere seg selv.

Hvordan ble det slik at du bestemte deg for å spille deg selv foran kameraet?

– Det begynte helt tilfeldig. Min første film, Livet på Frogner (1986), handler om frustrasjonen jeg gikk gjennom da jeg skulle skrive et filmmanus, om tankene som ikke lot seg fokusere, om min egen erfaring med å prøve å få støtte og på alt som gikk galt. Først var jeg inne på å finne en skuespiller, for jeg har alltid vært sjenert. Vi prøvde flere, men det ble ikke slikt jeg hadde tenkt meg. Til slutt spilte jeg selv den rollen som egentlig var meg.

Hva med fortellerstemmen i Livet på Frogner, som også er din?

– På den tida var det moderne med film uten dialog. Bildene skulle tale for seg. Men da jeg begynte å klippe filmen, ble jeg veldig ambivalent og usikker. Materialet lå på klippebordet i nærmere et år og jeg klarte ikke komme meg videre. Så drømte jeg om Eric M. Nilssons film Passageraren (1966), en film jeg ble helt gal av da den bruker en forteller som snakker non-stop om hva vi ser og ikke ser i bildet. Jeg tenkte at vi måtte ha noe felles siden filmen irriterte meg veldig og minnet meg på min egen ordflom uten punktum. Derfor kontaktet jeg Eric. M. Da han så gjennom materialet sa han noe jeg aldri kommer til å glemme: «Men var är ljudet? Man måste alltid ha et ljudband.» «Vel», tenkte jeg, og møtte opp med båndopptaker dagen etter. Eric M. fikk meg til å snakke om scenene og hensikten med dem. Noen ganger stilte han overraskende spørsmål som gjorde at jeg ble svar skyldig og mistet kontrollen. Jeg ble forvirret og mer spontan. Slik ble den personlige fortellerstemmen til i Livet på Frogner.

Fortellerstemme er et veldig vanlig grep innenfor dokumentarfilmen, ikke minst i filmer der filmskapere tar utgangspunkt i seg selv. Hvordan bruker du det?

– Etter samarbeidet med Eric M. ble jeg veldig opptatt av at min «stemme» måtte være mest mulig muntlig. Den måtte komme fra selve undringen. På 1970- og 1980-tallet var det flere andre norske filmskapere som brukte egen stemme som forteller, eksempelvis Bredo Greve, Arild Kristo, Unni Straume, og Oddvar Einarson. Mens gutta valgte en forteller som var allvitende, forkynnende og belærende, som en apostel eller en læremester, var min forteller – og også Unni Straumes – mer søkende og undrende. Vi var på oppdagelsesferd i oss selv og andre, i landskapet og det ukjente. Arild Kristo var litt midt imellom med kortfilmen Kristoball (1967). Jeg kan også le av meg selv, eller være følelsesladet og bruke åndedrett og ufrivillige sukk. Tror mange ser dette som mitt «varemerke». I Flink pike, sitt pent! (1991) bruker jeg en forteller som er basert på en regissert samtale med min terapeut. Jeg lå på en benk med lukkede øyne og gav ham stikkord på de temaene jeg ville innom. Innenfor den rammen kunne han spørre om hva han ville. Flere ganger stilte han overraskende spørsmål. Jeg ble på ny svar skyldig og kom i kontakt med forvirrede følelser, akkurat som i terapi. I min siste film Opp ned er alt abstrakt…sa pappa (2014), forteller jeg at min far, som var maler, brukte meg som sin akt, sin modell. I det jeg sier dette, holder jeg pusten og gir fra meg et sukk. Jeg føler meg utlevert, naken. Men det måtte til.

Frykter du ikke at dine filmer skal bli oppfattet som for private? Jeg er nysgjerrig på hvordan de blir mottatt av publikum når de blir vist.

Livet på Frogner vant publikumsprisen på Den Norske Kortfilmfestivalen, som da var i Trondheim, i 1986. Filmen ble ikke «tatt ut» da forhåndsjuryen mente filmen var «radio med bilder». Men jeg passet på å få den vist mens det var pause i hovedprogrammet så mange skulle få se den. Den spontane reaksjonen etter visningen førte til at ivrige sjeler arrangerte innsamling av penger i en hatt. Pengene ble døpt «Publikumsprisen» og overrakt meg. Slik ble Publikumsprisen på Kortfilmfestivalen født. Opp ned er alt abstrakt…sa pappa har også vunnet flere priser og har blitt utrolig godt mottatt av festivalpublikumet i Norge, Tyskland og Russland. Da den ble vist i Sankt Petersburg, kom to middelaldrene damer bort til meg og prøvde å formidle på russisk-engelsk sin opplevelse av filmen. De hadde også hatt en far som var død og de kjente seg igjen. For hvem har ikke en far? Filmen er en slags lidelseshistorie. Datteren føler seg forpliktet til å arrangere en minneutstilling for sin avdøde far, en lite kjent norsk og nonfigurativ maler. Bildene hun har arvet holder henne fast til «krypten»,  invaderer henne. Men filmen er også en kjærlighetserklæring til en far for det han var og aldri ble og et forsøk på å forstå. NRK var dessverre ikke interessert i å vise filmen. Den passer ikke inn i deres tidsskjemaer og antagelig opplever de den som for privat. Paradoksalt med tanke på responsen fra publikum. Spørsmålet jeg stiller meg og gjerne skulle hatt svar på er: Hvem skal være dommer for hva som er i de norske seernes interesse? Hvem skal bestemme hva som er allment nok for å vises på norsk fjernsyn?

Har du noen pågående prosjekter?

– Ja, om alderdom. Det er ikke ut fra lyst. Jeg føler at jeg må, at det er en plikt. Jeg hører til dem som ikke er i stand til å forsone meg med forfallet og tyngdekraften. Jeg mener selv at vi som lever alene uten familie er ekstra sårbare overfor alderdommen. Jeg er barnløs, så livet mitt slutter med meg. Ingen barnebarn som skal arve meg, som gjør at også alderdommen og døden har en funksjon. Jeg har søkt om filmstøtte tre ganger og har fått avslag. Jeg har nå kommet fram til at jeg må lære meg digital redigering og sette i gang på egen hånd. Historien og «fortelleren» min blir til underveis og kan derfor ikke beskrives på disse skjemaene vi nå er pålagt fra byråkratiet. Jeg har dessverre ikke det riktige formatet og lar meg ikke formatere. Tror heller ikke at noen godkjent produsent med AS tar sjansen på meg. Skulle gjerne hatt en, men slik systemet fungerer, fungerer ikke jeg. Jeg er en som må prøve meg fram, kan skifte kurs, feile. Prestasjonsangsten ligger alltid på lur. Noe filmene mine også handler om.

  • Author Adriana Margareta Dancus

Search in: database or articles