Feen i malingstønna

– om Kine Aune

Share

intervju (2011) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

Kines far var rørlegger, moren hjemmeværende og butikkdame. Hun var en mamma som tålte Kines fantasi. Allerede som fireåring iscenesatte Kine en liten oppsetning bare for seg selv. Hun var pyntet med pen kjole for bytur og ventet ute i bakgården til mor hadde kledd på lillebror også:

– Æ syntes æ va så fin, at æ va en alv! Æ dansa, og alver ska’ jo ha slør, minnes Kine: Det falt seg så «heldig» at det var et malerfirma i bakgården, og der sto det ei tønne med tørrmaling. Kine hoppet opp i tønna og strødde støvet rundt seg i dansen.

– Da mor skulle hente meg, så var det en lysegrønn fe som hoppa og dansa rundt. Og da fikk jeg ikke juling, jeg fikk være den jeg var. Så vi ble tatt godt vare på i vår fantasiverden, sier Kine.

Da Kine var seks år og skulle bli storesøster på nytt, ble hun sendt til Ålesund, hvor familien pleide å tilbringe alle somrene hos nære slektninger. Kine elsket å være der, men hun hadde det for seg at hun skulle byttes ut med den nye som skulle komme. Det var ingen god følelse, og som voksen tror hun at den adskillelsen – hun var der nesten et år – har fulgt henne som tema i filmene hun har laget. Når det kommer til film og kino, er Kine arvelig belastet. Oldefaren hennes kjøpte seg inn og var med og satte i gang  den første kinoen i Haugesund.

Kine vokste opp i Røros og Trondheim. Farmor, som bodde hos dem, og tante Selma, som ikke var en ordentlig tante, en dame som reiste rundt med alt hun hadde i en svær bag og drev antikvitetshandel, var kvinner som backet henne opp. Søsknene hadde ikke så mange arbeidsoppgaver hjemme, bortsett fra oppvasken. Det var en syssel Kine likte dårlig:

– Jeg var så slurvete, gjemte bort ting, så jeg skulle slippe å vaske opp det som var «ekkelt». Den ene broren min var en pedant, så mor foretrakk at han hjalp til med oppvasken, sier Kine.

Hun likte bedre å holde forestillinger, gjerne egen teateroppsetning som foregikk i skyvedøra mellom de to stuene, med hele familien som tilskuere, og bamser og dukker var del av forsamlingen. For hvert «sceneskifte» lukket hun igjen skyvedøra. Det å leve seg inn i en historie, regissere og spille, har med andre ord vært med Kine siden hun hoppet i malingstønna. Så ble hun jo også filmregissør og programskaper i NRK med mange Barne-TV-produksjoner bak seg.

Da Kine var 12 år, flyttet familien fra Trondheim sentrum opp i Byåsen, og her kom Kine i blandingsklasse på skolen. Det var mye morsommere. Dessuten begynte hun å spille håndball.

Der hevdet hun seg, og det var en god kompensasjon for at hun hadde mange røde streker i skolebøkene. Kine var ordblind, som det het på den tida, men hun var flink i naturfagene.

Hun gikk realskolen, og så et år på handelsgym.

– Der strøyk æ i «bedøkk» og «sosøkk», og det var da jeg skjønte at jeg var ordblind, sier Kine. Hun hadde «meget» i muntlige fag, men «någen» eller «t» i skriftlige, og læreren hennes fortalte at med sin tolkning av Mor Aase ville hun fått S i norsk, om det ikke hadde vært for alle skrivefeilene.

Kine søkte lærerskolen, men kom ikke inn, og det ble husflidsskole, giftermål og barn. Hun giftet seg da hun var 19 år, hun traff ham på juleballet i gymnasiesamfunnet, og de møtte våren sammen.

– Vi kikka på fugler sammen og ble gravide, og så gifta vi oss.

Kine giftet seg inn i et teppe- og tekstilfirma, og hun tok utdannelse som tekstilkunstner. Snart vevde hun historier inn i teppene, og derfra til historier på skjerm og lerret var ikke veien så lang.

Men først hadde hun sin egen vevstue, og hun ble formann i Trondheim Brukskunstforening.

Så kom NRK og gjorde filmopptak i foreningen. Da kjente Kine øyeblikkelig en identitet og dragning til tv-mediet. Da hun selv fikk tv, reagerte hun på at det var så mange repriser. Hun tok resolutt pennen fatt og skrev til NRK:

– Unnskyld, men her trenger dere hjelp, skrev jeg. Så foreslo jeg å lage en serie for barn, sier Kine.

NRK likte ideen, og hun fikk i oppgave å skrive manus. Så ville de teste henne foran kamera, om hun kanskje kunne passe som programleder? Det passet Kine som hånd i hanske, og slik ble serien Krumelure til, der de dro på ei 40 meter lang pølse i stoff  som de trillet rundt i studio. De hadde «samlebukser» på og samlet på alt mulig. Og det var alltid levende dyr i studio.

– Det eneste dyret som æ ville ha i studio som æ ikke fikk, det va’ reinsdyr!

Det ble flere NRK-produksjoner, og særlig Barnas kino var populært, med sokken Sokkus som kinosjef. Programmet ble nærmest en landeplage.

Etter hvert fikk Kine prøve seg bak kamera, som producer. Hun begynte å lage dokumentarfilmer og animasjonsfilmer. Hun debuterte med kortfilmen Kjenn føtter-leken i 1981, en film om ei jente uten føtter. Filmen ble oppdaget ute i verden, og den ble vist på internasjonale filmfestivaler. Den er fortsatt på plakaten når Kine reiser rundt på skoler i regi av Den kulturelle skolesekken. Hun har hele Norge som arbeidsfelt. Selv sier hun at hun på mange måter er «gift med jobben». Etter at hun og ektefellen skilte lag, har Kine aldri skaffet seg ny familie. Men det er også et definisjonsspørsmål:

– Men hva er familie? Jeg er mye sammen med eksmannen min og hans familie, sier Kine.

Hun har også hatt en tendens til å ha kjærester som bor langt unna:

– Da har jeg jo kunnet være i fred og jobbe!

Hun har opplevd at menn har sagt at «nå kan du få slippe», og mener med det at hun ikke trenger å arbeide lenger.

– Men for meg er det en drivkraft, det å fortelle historier er livet mitt, sier hun.

Kine er på farten med 200 reisedager i året. I regi av Den kulturelle skolesekken reiser hun rundt og viser filmene sine og snakker med barna om det de ser og opplever. Alle møtene med ungene, dem blir hun aldri lei:

– Bare tenk deg da, når jeg står i Kirkenes og en elleveåring kommer bort etterpå og sier: «Kine, jeg må fortelle deg noe! Du har talent!» Kan du be om noe mer?

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles