Fra anleggsbrakker til akademisk utdannelse

– om Laila Mikkelsen

Share

intervju (2009) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

Laila er født i Finnmark, men har bodd over store deler av Norge. Med en far som var anleggsarbeider, var det å flytte dit det til enhver tid var arbeid. Mora laget gjerne mat på anleggene der far jobbet. Familien bodde på Modum da Laila begynte i første klasse. Hun var flink på skolen, og hadde hun vært fra en akademisk familie, tror hun yrkesvalget ville ha vært annerledes. Kanskje hadde hun blitt lege. Men hun skjønte for seint at hun da måtte ha hatt realartium. Familien hadde ikke visjoner om at barna skulle ha utdannelse, ut over at det kunne være lurt. Det var lite kunnskap om skolegang og akademia i miljøet, men Laila er glad til:

– Jeg gikk kanskje glipp av noe, men jeg tror jeg vant noe også, ved at jeg var veldig fri i forhold til hva jeg ville velge. Jeg har truffet så mange foreldre som har så høye krav til barna. Hele borgerskapets sjarm, den er faktisk ganske tung for mange unge, det har jeg skjønt.

Da Laila var 14 år, flyttet familien til Oslo. Det var ikke gøy. Hun kom fra landet, dødssjenert og skoleflink. Men det gikk seg til. Dialekt hadde hun ikke, siden de hadde flyttet så mye rundt. Laila snakket ganske likt det de gjorde på østkantskolen hun begynte på, dermed slapp hun mobbing og erting, som enkelte andre elever opplevde.

Laila tok artium og begynte å studere språkfag – begynnelsen på en lektorutdanning. Men hun skjønte fort at undervisning ikke var noe for henne. Det var full katastrofe. Dette var på den tiden de hadde inndeling i ungdomsskolen med A- , B-, C- og D-klasser, etter hvor flinke elevene var. Laila, nyutdannet fra universitetet, uten pedagogikkutdanning, ble satt til å undervise D-elevene:

– De hatet jo skolen, de kunne nesten ikke lese, og de visste jo sjøl selvfølgelig at de gikk i dusteklassen, som de kalte det. D for dusting. Så den skoleerfaringen var forferdelig rett og slett. Det var synd både på ungene og på oss uerfarne lærerne som ble satt til å undervise i disse vanskelige klassene.

I påskeferien, etter trekvart år bak kateteret, gikk det opp for Laila at hun ikke kunne fortsette å undervise. Det var en lettelse da hun innså det:

– Plutselig tenkte jeg: Gud hjelpe meg, jeg trenger jo ikke å gå tilbake til den skolen, jeg er jo et fritt menneske! Det var herlig.

Allmennutdannelsen var likevel god å ha, også for en filmarbeider. Det var i studietiden hun fikk interesse  for film, det var et aktivt miljø med flere filmklubber.

– Jeg begynte bare å se mye film og ble engasjert. Dette var jo også en radikal tid selvfølgelig, så politikk og film, det skled litt over i hverandre.

Laila kjente ingen i filmverdenen, og slo opp i telefonkatalogen og ringte rundt. Til slutt fikk hun et bein innenfor. Hennes første jobb var å sitte og renskrive på maskin det hun selv kaller et skrekkelig dårlig filmmanus. Hun var produksjonsassistent. Hun har hatt de fleste funksjoner bak kamera på et filmsett. Ilddåpen som script i en film med 12 barn i rollene, var morsom og lærerik:

– Som script sitter du ved kamera hele tiden og passer på at alle detaljer i bildet er riktig. At klær og frisyrer stemmer med tidsepoken, slike ting. Ungene skjønte at det var min jobb å passe på at bildet skulle bli riktig, og de syntes jo det var fryktelig gøy å bytte klær for å forvirre meg.

Script har tradisjonelt vært en kvinnejobb i filmbransjen. Laila tror det er fordi mange ser på det som «pirkearbeid». Selv synes hun det har vært den aller beste skolen for å lære om filmproduksjon.

Den første spillefilmen hun selv sto bak, het Oss, og kom i 1976. Det var oljekrisen året før som ga henne ideen til filmen – om hvor raskt en krise kan ramme viktige samfunnsinstitusjoner. En katastrofefilm om et moderne samfunn som nærmest går i oppløsning. Den neste spillefilmen, Liten Ida, kom i 1981. Den handler om en liten tyskerjentes oppvekst rett etter krigen. Den fikk svenskenes Gullbagge og internasjonal anerkjennelse.

Lailas filmarbeid har ofte hatt et politisk perspektiv. Hun har ofte tatt parti for de med svakest stemme i samfunnet i filmene sine, eller tatt tak i noe som er noe større enn selve storyen. Hun har ønsket mer enn bare å underholde.

– I min generasjon var vi så privilegerte at vi behøvde ikke å tenke rent kommersielt. Det var lov å lage film for «kunstens» skyld. Det er helt forandret, sier Laila.

Hun husker møtene i Filmforbundet på 1970-tallet, med hundre mennesker til stede.

– Møtene varte til langt på natt, og det var kjempediskusjoner og paroler til 1. mai. Et hett politisk miljø. Alle satt jo selvfølgelig og røykte også!

Laila giftet seg i 1965 med Oddvar Bull Tuhus, også han filmprodusent. De fikk en datter i 1972 og ble skilt to år etter.

– Å få barn skulle jo heller ikke stoppe en. Vi reiste mye og var nok forferdelig dårlige foreldre. Hele den generasjonen var vel det, sier Laila.

Hun hadde en tid et eget produksjonsselskap, Fønix Film, sammen med tre andre. Det ble lagt ned i 2002. Kravene til egenkapital ble for store.

– Jeg skjønte at skal du lage kortfilm i Norge, så må du arbeide for knapper og glansbilder. Å be folk om å stille opp nærmest gratis og ikke betale dem overtid – jeg fikk det bare ikke til.

Laila synes hun har hatt et veldig morsomt filmliv. Nå er hun pensjonist, og opplever at filmverdenen er et tilbakelagt kapittel. Men hun har tatt på seg undervisning:

– Det er den første jobben der jeg virkelig har bruk for min universitetsutdannelse fra 1965. Jeg underviser utlendinger om det norske samfunn, på engelsk. Det er veldig morsomt.

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles