Fra Gråpus til Barne-TV

– om Liv Sandberg

Share

intervju (2008) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

11 år gamle Liv fikk premie i en konkurranse i et ukeblad med en novelle hun hadde kalt «Jeg tok ham for pengenes skyld». Juryen ble nok overrasket da de fikk vite alderen på skribenten:

– Det var nok litt usedvanlig, ja, men dermed tjente jeg mine første penger, sier Liv.

Det var i 1935, og skrive har hun fortsatt med hele livet. Det har mange barn og unge nydt godt av, enten de har sett film, lest bøker eller hørt på Barnetimen og radiohørespill. Det er hun og ektemannen Haakon Sandberg som står bak Barne-TV-serier som To hus tett i tett og den første norske spillefilmen for barn, Gråpus som forsvant.

Helt fra barndommen av har Liv vært leken. Hun hadde tre eldre søsken og en yngre bror, og de bodde i en stor villa nær Fløybanen. Der var det mye moro og plass til lek og fantasi. Far spilte fiolin, mor klaver, og de laget tablåer, hele familien.

– Vi hadde sånne flotte familieselskaper hvor vi hadde masse leker og opptrinn, og jeg husker bare at det var veldig gøy.

Liv var en av få som gikk i barnehage på 1920-tallet. Der hadde de en svær gyngehest som var veldig morsom, men det var ikke lett å slippe til som jente:

– Den syntes jeg det var kjempegøy å ride på, men alle guttene fikk komme foran, og liksom tok plassen på gyngehesten, så det ble ikke så ofte jeg fikk sittet på den, minnes Liv.

På skolen likte hun å skrive stil, regne og holde på med gymnastikk. Håndarbeid med knuslete små broderier var ikke noe for Liv.

Foreldrene ga henne fritt spillerom når det gjaldt utdanning og yrkesvalg. Hun begynte på lærerskolen rett etter krigen.

– Jeg tror jeg var den yngste som kom inn. Lærerskolen hadde jo vært uten elever i mange år under krigen, så først i 1945 kom den ordentlig i gang, sier Liv.

Hun underviste i noen år, og det var i denne perioden hun giftet seg og fikk barn.

– Det var ikke som i dag. Vi hadde bare seks uker med morspermisjon. Men det varte ikke lenge før jeg begynte å skrive for radio, bøker og film, og dermed sluttet jeg som lærer. Jeg syntes det var morsommere å bruke fantasien og lage ting, sier Liv.

Men hun hadde også hatt en annen yrkesmulighet. Hun søkte seg inn på idrettshøgskolen etter lærerskolen:

– Jeg måtte avlegge en hel del prøver med løping, kasting, kulestøt og diskoskast, ja alt mulig. Og alt dette gikk veldig fint. De påstod jo at jeg var født kulestøter. Jeg kom inn på idrettshøgskolen, men da syntes min forlovede at nå fikk det være nok. Nå måtte vi heller bo sammen i Bergen, så det ble ikke til at jeg gikk videre i den retningen, sier Liv.

Ekteparet begynte tidlig å arbeide sammen om filmprosjekter. Da de to sønnene Øyvind og Sverre var små, fikk Liv ideen om å lage barnefilm.

Gråpus som forsvant, den historien fant jeg på, og vi brukte lang tid på filmen. Det var en utfordring, fordi sånne små kattunger vokser så fort, så vi måtte skynde oss å få gjort unna de opptakene der de skulle være små, sier hun.

Liv syntes det var spennende å lage film for og med barn. Når de er så små, må man å holde seg på et bokstavelig talt lavt nivå, man må stå på huk å instruere:

– For å få de rette ansiktsuttrykkene gjaldt det å fortelle spennende eventyr, sørgelige eventyr eller morsomme eventyr, alt etter hva slags ansiktsuttrykk jeg ville ha, sier Liv.

Det var gjerne hennes egne sønner som var skuespillere. Så endte da også den ene av dem, Øyvind, som skuespiller og filmregissør.

Liv, ektemannen og hans bror dannet produksjonsselskapet Svekon film. Liv har nesten ikke tall på hvor mange barnefilmer det ble. De har også laget kulturfilmer og historiske filmer sammen.

– Jeg er jo egentlig interessert i alt mulig. Det med variasjon gir inspirasjon, og jeg hadde mange interesser som jeg i grunnen ville ha med i film. Vi laget også en film som het Uten opprør. Det var om de eldres situasjon, og den ble kjørt som et debattinnlegg i bystyret i Bergen, sier Liv.

Noe av det hun har hatt mest glede av som filmskaper, er serien som gikk på NRK i 1985, To hus tett i tett. Liv hadde sendte inn et manuskript til NRK uten at de andre visste om det. Det ble antatt, og de satte i gang med å lage sju episoder for Barne-TV.

– Ideen kom da min svigerdatter skulle ha nummer fire. Jeg sa at det kunne det være morsomt å lage et program eller lage en film om det. Jeg sa til dem i fjernsynet: « Vi må skynde oss, for nå skal hun snart føde.»

De filmet både fødselen og dagene etterpå og fulgte familien hele året rundt. Liv selv spilte farmor i serien:

– En farmor på taket, det var jo noe som vakte jubel.

Hun synes det har vært kjekt å bruke egne barn og barnebarn. På den måten kunne hun også kombinere arbeidet med å ha familien rundt seg.

Liv har også laget filmer om gammel folketro:

– Vi gikk rundt og intervjuet folk for å høre om dette. Og da sa de det at: «Nei, vi tror jo ikke på dette, men de der borte på nabogården, de tror på det». Og så kom vi til en da som sa: «At dere tør!» Det er jo et farlig emne, men vi torde, og syntes det var spennende.

Filmideene var Livs, det var hun som skrev manuskriptene, og det var hun som regisserte det meste. Ektemannen Haakon var fotografen.

– Det er noen som har sagt at vi er som to tannhjul som griper inn i hverandre, og det er fordi vi føler hvordan den andre tenker. Jeg visste at han hadde i kameralinsa akkurat det som jeg ville ha. Det ble en livsform, det å lage film og leve, det gikk i ett på en måte.

Som kvinne opplevde hun den gangen noen ganske diskriminerende bestemmelser når det gjaldt økonomi:

– Hvis en kvinne var ansatt i sin manns firma, så hadde hun ikke lov til å tjene mer enn 10 000 kroner året. Vi godtok det, og i mange år tjente jeg bare 10 000, men så tenkte jeg: «Søren og!». Jeg tok kontakt med likningsvesenet og fortalte at jeg var headmaster for mye av det som skjedde, og at jeg gjorde like mye som de andre. Da ble det gjort om, slik at fortjenesten ble delt på tre – min mann, hans bror og meg.

Som filmregissør føler Liv at hun aldri blir pensjonist, selv om de ikke har noen filmer på tapetet nå. Det går mye i DVD’er som sendes ut, filmer og serier de tidligere har produsert, som fortsatt har popularitet. Hun kunne godt tenke seg å lage film igjen, gjerne barnefilmer. Men også filmer der hun tar opp hvordan svakere grupper i samfunnet har det, slik som de gjorde den gangen med de eldres situasjon.

– Jeg brenner for å lage film om folk som har lite å leve av, folk som av forskjellige grunner har det vondt. Det skulle jeg gjerne gjort. Men det er et strev å få fatt i penger til filmprosjekter; det har det alltid vært, sier Liv.

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles