Fransk-norsk brevveksling

– om Nicole Macé

Share

intervju (2009) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

26. mai 1944 sto 13 år gamle Nicole og så de allierte bombe Gestapo-kvarteret i byen hun bodde i, Lyon. Det var skremmende å se ødeleggelsene, og hun var redd de selv skulle bli drept. Men med solide røtter i en familie som innbitt kjempet mot nazistene og skjulte jøder krigen igjennom, var det et viktig vendepunkt. Et snaut år senere var krigen over, de flyttet tilbake til Paris, og Nicole begynte på første del av universitetsutdannelsen. Hennes generasjon av unge europeere så lyst på framtida. Selv så hun for seg at hun skulle følge i farens fotspor.

– Jeg trodde jeg skulle bli journalist inntil jeg møtte min skjebne, sier hun.

Skjebnen kom via en brevvenninne i nord – i Norge. I forbrødringens tid i Europa var det vanlig at ungdom brevvekslet på tvers av landegrensene. Kontakten med den norske jenta fikk hun via skolen. I 1947 ble hun invitert hjem til brevvenninnen i Bergen.

– Det var en fantastisk sommer, sier Nicole.

Hun holdt kontakten, også med broren i huset, og to år senere kom han på besøk til Paris. De ble forelsket, de forlovet seg, og de giftet seg i 1951. Nicole flyttet til Bergen – det var opplagt at det var slik det måtte bli.

– Fra det øyeblikket jeg var forlovet med en nordmann, visste jeg at jeg skulle jeg bo her i Norge.

Dermed skrinla hun tidlig journalistdrømmen, det ville jo ikke gå med en slik jobb i et land der hun ikke kunne språket. Hun utdannet seg til fransklærer i stedet og hadde en bachelor med kunst, litteratur og språk i bagasjen da hun kom til Norge. Da hadde hun allerede rukket å ta en magistergrad i språkvitenskap i USA og hadde håpet å kunne fortsette på en doktorgrad i lingvistikk i Norge. Det ble det ikke noe av. Hun fikk ikke stipendene hun søkte, og så ble hun gravid. I 1954 ble Nicole mor og husmor på Eiksmarka. Nettverk hadde hun knapt, og ikke hadde hun en arbeidsplass å  gå til. Å leve i en verden med bare kvinner og små barn, opplevdes tungt og kjedelig. Hun begynte etter hvert å gi fransktimer gjennom Friundervisningen, med voksne elever som skulle friske opp gymnasfransken.

– Jeg kunne jo virkelig undervise, men likevel følte jeg meg knapt flinkere enn elevene. Min selvtillit var blitt redusert til et papir, sier Nicole.

Ektemannen var forsker på SINTEF og aldri hjemme før i syvtiden om kvelden. De manglet felles interesser, og forholdet skrantet mer og mer. De gikk fra hverandre, og Nicole tok med seg datteren og flyttet til Oslo, hvor hun siden har bodd.

Hun fikk jobb med å undervise voksne på kultursenteret knyttet til den franske ambassaden. Journalistspiren i henne var heller ikke død, og snart begynte hun å skrive egne artikler om franske bøker. Jo mer hun skrev og fikk rettledning, desto bedre gikk det å skrive på norsk. Hun fortsatte undervisningen på det franske kulturinstituttet. Hun viste også fransk film der og fikk kinosjefen i Oslo på nakken. Det skulle ikke vises kino i Norge utenom de offentlige kinematografene:

– De oppholder Dem på fransk territorium, så De har ingen ting De skal ha sagt, svarte jeg. Han gikk med halen mellom bena!

Så begynte Algeriekrigen i 1960. Ved siden av sine andre jobber rapporterte Nicole for Verdens Gang, ut fra hva som sto i franske aviser. Hun siterte dem som var imot krigen, og skrev om de franske opposisjonelle og deres syn på situasjonen. Da fikk hun den franske ambassaden på nakken, og ble innkalt på teppet: «De er fransk funksjonær, og nå har De valget: enten fortsetter De og blir lønnet av den franske stat, eller så er De norsk journalist og skriver det De vil.»

Valget var lett, hun ville skrive hva hun ville. Dermed ble Nicole journalist likevel. Med undervisningsjobber i tillegg, fikk hun nok inntekter til å leve av.

Som fransk statsborger i Norge hadde hun det privilegiet å kunne kjøpe vin og brennevin i utlandet på kvote hver måned. Spriten ble tilsendt fra Danmark:

– Det var helt fantastisk. Jeg hadde seks enheter hver måned. Én enhet var én flaske brennevin, to flasker hetvin eller seks flasker vin. Jeg ble virkelig populær hos vennene mine!

Nicole var med og stiftet Oslo filmklubb, og gjennom sine oversettelser og foredrag gjorde hun det norske publikum kjent med fransk film. Det var i filmklubben hun ble kjent med sin neste ektemann, regissøren Knut Andersen. Filmene 3 og Marikens bryllup gjorde de sammen.

Nicole var kanskje forut for sin tid. Hun skrev filmmanus om en kvinne som bar på et barn hun ikke ønsket, flere år før Norge fikk sin abortlov. Den ble ikke antatt. Så satset hun alt på Camillas døtre, et manuskript med et klart kvinneperspektiv. Hun ble veldig skuffet da heller ikke den fikk støtte.

– Jeg tror det ville ha blitt en meget god film. Kvinner skriver ikke om menn som undersøker navlen sin, de skriver om fellesskapet!

Men samarbeid sterke kvinner imellom kan også være vanskelig. Nicole hadde regien på Formynderne i 1978. Filmen tar utgangspunkt i to av Amalie Skrams romaner fra 1895, og Vibeke Løkkeberg spilte hovedrollen.

– Hun er et kapittel for seg. Og det var derfor jeg satset på henne i Formynderne, selv om alle i bransjen sa at hun var vanskelig å samarbeide med. Det viste seg at de hadde rett. Hun ville ikke lage en skikkelse, hun ville være Vibeke Løkkeberg, og la sitt lange hår flagre fritt.

Nicole kaller det «hårkampen»:

– Spiller man en kvinne anno 1895, må håret være oppsatt! Jeg er den eneste instruktør som har fått Vibeke Løkkeberg til å spille en rolle hvor hun ikke er Vibeke Løkkeberg, sier Nicole.

I de senere årene har hun lagt filmarbeidet bak seg. Siden 1981 har hun utgitt flere diktsamlinger, romaner og skuespill. Hun har vært instruktør i Radioteatret og satt opp over 100 hørespill for barn og voksne. Hun angrer ikke på at hun la filmarbeidet på hylla og ble forfatter.

– Å skrive har vært det jeg ville. Jeg var ikke født forfatter, men jeg var født journalist, det er jeg og blir jeg langt inn i sjela, vet jeg.

Når hun nå har nådd «skjells år og alder», samler Nicole trådene i livet sitt. Er hun fransk, eller er hun norsk? De kulturelle og intellektuelle røttene fra hjemlandet er hun stolt av, men hun føler seg norsk:

– Jeg er ikke fransk, jeg har ikke følt meg fransk på veldig lenge. Min identitet som arbeidende person er norsk, det er ikke til å komme forbi. Nå har jeg kommet så langt at jeg spør meg: Hvilket språk skal jeg dø på? Det er det man ikke vet.

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles