Fernanda Nissen (NO)

Sensor, kritiker og debattant. Født i 1862, død i 1920. Var den ene av de to første norske filmsensorene, og den eneste kvinnen som i sin tid deltok med kontinuitet i den offentlige debatten om film.

1862 - 1920

Share

Det falt på den sosialistiske politikeren og teaterkritikeren Fernanda Nissen å bli den ene av to filmsensorer ved etableringen av Statens Filmkontroll i 1913. Nissen hadde denne posten frem til 1920, da hun døde på en reise til Tyskland for å se film og teater. Som filmsenor var hun aktiv i offentligheten. Hun var kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo og kjempet for arbeiderklassen samtidig som hun fortsatte sitt arbeid som en respektert teater- og litteraturkritiker for sosialistavisen Social-Demokraten. Oppfatningen av henne ved utnevnelsen til filmsensor var vel stadig farget av skandalen hun var opphav til på 1890-tallet, da hun med to små barn ba om skilsmisse fra sin ektemann. Mannen var redaktør for den ledende liberale avisen Dagbladet. Mens hun var involvert i fyrstikkarbeidernes streik, den første streiken utført av kvinnelige arbeidere i Norge, hadde hun forelsket seg i den sosialistiske legen Oscar Nissen, senere redaktør for Social-Demokraten.

I debatten som ledet opp til Kinoloven av 1913 hadde Fernanda Nissen markert seg som en motstander av filmsensur på nasjonalt nivå. Hun mente at etableringen av en sentralt sensurinstans kom for sent, særlig fordi filmmediet var i en overgangsfase mellom den tidlige umodenhet og sin sanne identitet som kunstform, ifølge Social-Demokraten av samme år (Social-Demokraten 19.05.1913). Som et eksempel på denne modenheten viste Nissen til det tyske dramaet Das Mädchen ohne Vaterland/Piken uten hjemland (1911, regi Urban Gad) hvor den danske filmstjernen Asta Nielsen spilte sigøynerske og spion. Tilgjengelige stills fra filmen, som viser en erotisk, utfordrende og tobakksrøykende Asta Nielsen, antyder at filmens stjerne ikke hadde skapt en skikkelse i pakt med tidens kvinneideal. Nissen siteres i Social-Demokraten hvor hun roser filmen for å fremvise skuespillerinnens «slanke, spænstige legeme» og hvor hun argumenterer for at filmen fremmer gode verdier. Nissens sympati for Asta Nielsens fremstilling kan forståes i lys av det faktum at hun selv hadde slåss for kvinnenes emansipasjon. På 1880-tallet hadde hun og hennes vennekrets antatt en urban livsstil, klippet håret kort, røykt sigaretter offentlig og deltatt i tidens kulturdebatter og politiske debatter, ifølge hennes biograf Kari Skjønsberg (1978:13-15).

Men hvis hun var permissiv, hvordan fungerte hun som sensor? Her er bildet ikke uten videre klart og det er behov for mer forskning. Men de mange utenlandske filmene som fant et kinopublikum i Norge utfordret Nissens positive syn på film. I en artikkel i Social-Demokraten beskrev hun hvordan hun mislikte å måtte gjengi innholdet i filmene hun sensurerte. Disse var «avskyelige smaa gjengivelser av indholdet» (Social-Demokraten 28.01.1915), ifølge Fernanda Nissen. Men disse «gjengivelsene», som er dokumentert på sensurkortene, gjengir ikke utelukkende intriger som bød en teaterkritiker sterkt i mot, men også handlinger hun fant ganske interessante. Når hun argumenterte for forbud uttrykte hun også tvil om sine egne avgjørelser. Vi kan lese denne nølingen i formuleringer som «forraaende innhold – trods de mange udmerket, ordnede scener», «maa desværre paa grund av grov sensation for barns skyld forkastes – trods det glimrende spil og logiske indhold» eller «glimrende, men for rædselsfuld». Det var tydeligvis noen flotte øyeblikk også i filmene hun måtte klippe i. Hennes tvil merkes også når sensuren ble kritisert og hun måtte kommentere klagene overfor Justisdepartementet. Hun syntes ikke redd for å innrømme at sensurarbeidet innebar vanskelige avgjørelser. Snarere enn å forsvare alle klipp eller at hun har latt en film gå uten klipp, legger hun vekt på sensorens variable humør og tilsvarende variable evne til å bedømme, og hun er villig til å ta diskusjonen om hvorvidt en avgjørelse er feil (Nissen i brev til Justisdepartementet 21.08.1917).

I et intervju i avisen Den 17. mai etter fire år som sensor synes hun verken særlig liberal eller tvetydig. I motsetning til tidligere utsagn er hun nå fremmed for idéen om at film har noe med kunst å gjøre. Igjen synes det som om sensurarbeidet har utfordret hennes posistive syn på film. Hun vil ikke en gang åpne for at film kan skape interesse for kunst: «Det trur eg slett ikkje. Filmen gjer folk flate og late. Ikkje ein film, men mange», blir hun sitert (Den 17. mai 18.04.1917). Men selv her hevder hun at til tross for de mange dårlige filmene, har den generelle kvaliteten bedret seg gjennom årene. Og selv om hun stiller grunnleggende spørsmål ved filmens verdi i Den 17. mai, forsvarte hun sin liberale holdning til nakenhet på film i et intervju med magasinet Helt og Skurk i 1918. Her argumenterer hun for at klær er unødvendig i møte med en vakker menneskekropp, «en skikkelse er som en lovsang til naturens skjønhet» (Helt og Skurk nr 15, 1917), hevder hun. Hun er åpen for at fremstilling av nakenhet kan være nødvendig og eksemplifiserer dette med en «aldeles ypperlig badefilm». Ifølge Nissen hadde denne filmen «en ung vakker kvinde [som] fløi frem og tilbake paa stranden og op og ned i vandet». Dette var ikke problematisk. Fernanda fant scenen vakker. Men så «[…] dukket to herrer med monocle op. De kikket meget interessert paa damen og gliste og lo». Sensoren fant dettte motbydelig, og klippet vekk de to herrene og deres blikk. Dermed fikk «[…] den unge, vakre kvinde lov til at bade i fred og ro og filmen kunde passere». At publikummerne fikk se den badende skjønnheten uten innslag av mannlig voyeurisme var akseptabelt for Fernanda.

Filmsensur var kontroversielt og det samme ble sensorene. Før hun begynte i stillingen ble Nissen, som tidligere antydet, oppfattet som moralsk sett ganske liberal. Men når sensuren forårsaket kontroverser og forargelse var det den frigjorte Fernanda Nissen som ble karikert som den sinte, gamle, aseksuelle sensoren med saksen, ikke hennes atskillig mer konservative mannlige kollega, ifølge Sigurd Evensmo i hans norske filmhistorie Det store tivoli (1967: 81). Evensmo beskriver Fernanda Nissens kloke diskresjon og forfriskende temperament, og peker også på hennes kritikk av mangelen på politisk engasjement i filmene. Han antyder at på hennes tid  var det ikke rom for en politisk radikal sensor.

I sin historie om arbeiderbevegelsens amatørteatre beskriver Jostein Gripsrud Fernanda Nissen kritikk av populærteater, og tillegger henne en ganske konservativ posisjon som kulturpedagog (Gripsrud 1981). Når han senere beskriver norske filmsensorer i stumfilmtiden, nyanserer han dette bildet ved å vektlegge hennes liberale holdning til det erotiske (Dahl, m.fl. 1996). Tanya Pedersen Nymo, som har skrevet om den norske filmsensurens tidlige historie (Nymo 2003), følger i hovedsak Gripsruds forståelse av Nissen som en middeklassekvinne som ønsker å løfte arbeiderklassen og engasjere dens medlemmer i middelklassens kultur og kunst. Dette er grunnleggende korrekt, men Nissens posisjon er også mer komplisert. I debatten om filmsensuren representerte Kvinners Nasjonalråd den kulturkonservative posisjonen. Arbeiderkvinnene, hvor Fernanda Nissen var en ledende skikkelse, aldri gikk i forbund med NKN og deres posisjoner. Når Nissen defineres som en konservativ pedagog i kulturelle spørsmål ser man bort fra de progressive sidene ved hennes filmsensur med den åpne og liberale holdningen til seksualitet.

Det er åpenbart at det finnes interessemotsetninger og verdikonflikter hos Fernanda Nissen som filmsensor, og hennes praksis synes på samme tid ambivalent, motsetningsfylt og utforskende. Hennes holdninger til film er særlig interessante fordi hun, så vidt vi vet, var den eneste kvinnen som på denne tiden deltok i den offentlig debatten om film. Dette var en tid hvor det var skarpe debatter om hvordan film skulle defineres, reguleres, forståes, både internasjonalt og i Norge. Hennes arbeid som filmsensor har imidlertid blitt en parentes i vår samtids forståelse av hennes liv og verk. Dette understreker behovet for ytterligere forskning for å belyse Fernanda Nissens bidrag til den offentlige filmdiskursen i stumfilmtiden.

Anne Marit Myrstad

 

Kildeliste:
Dahl, Hans Fredrik m.fl. Kinoens Mørke. Fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom 100 år. Oslo: Gyldendal 1996
Evensmo, Sigurd, Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år. Oslo: Gyldendal 1967
Gripsrud, Jostein, La denne vår scene bli flammen.Oslo: Universitetsforlaget, 1981.
Kuhn, Anette, Cinema, Censorship and Sexuality 1909-1925. London: Routledge, 1988.
Nymo, Tanya P., Slibrige scener – listige knep. Statens filmkontroll og den moralske orden 1913-1940. Oslo: Spartacus, 2003
Myrstad, Anne Marit, Melodrama, kjønn og nasjon. En studie av norske bygdefilmer 1920 – 1930, Dr. art. avhandling, Universitetet i Trondheim, 1996
Skjønsberg, Kari, Fernanda Nissen Oslo: Tiden Norsk Forlag 1978
Sæbø, Elsa, Fernanda Nissen: litteratur- og teaterkritiker. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 1983

[Denne teksten er hentet fra hjemmesiden Women Film Pioneers ved Columbia-universitetet i New York. Den er oversatt fra engelsk av Trond Olav Svendsen og lett bearbeidet av Anne Marit Myrstad.]

Basic info

Main profession: Other profession
Born: 1862
Died: 1920
Active: 1913-1920

I would like to . . .

ContactChange or add informationGet in touch with us

Note:

Nordic Women in Film treats any personal data submitted in the form according to GDPR regulations. Should these not be your own data, you are responsible for informing the person in question about processing of their data. Read more about our Privacy Policy here.

Search in:
Professional Directory or Articles