Inni var egentlig døpt Inger, som var et navn som gikk i arv i familien. Men kallenavnet Inni fra hun var liten, har hun beholdt. Hun er en av pionerene innenfor animasjonsfilm. Hun husker godt den aller første filmen hun selv så. Da var hun tre år, og var på kino med far. De så Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene, i 1940.
Inni hadde to fantasivenner, Fru Essike og Herr Tillaball. Dem hadde hun lange samtaler med, gjerne på trikken på vei til skolen. De tre første skoleårene gikk hun på frøken Evensens pikeskole. De var bare fem-seks barn i klassen, og «frøkens» hund satt sammen med dem i klassen.
Inni gikk på flere ulike skoler under krigen. Lilleaker var en av dem. Den ble sprengt i luften og lå rett ved der de bodde. Det gjorde stort inntrykk å se et bombet rom:
– Jeg så ting som fløt overalt. Det var jo ikke noen som døde i angrepet, men likevel var bare det å se rommet, så sterkt at jeg knapt turde å se i avisen etterpå. Jeg bladde fort over alt som handlet om krig og bombing, sier Inni.
Leker og underholdning var mangelvare i krigsårene, men en fantasifull far bøtet på mye. Inni og broren fikk lage teater:
– De store opplevelsene for meg og broren min, det var bak blendingsgardinene. Vi tente levende lys på lørdagene, og så spilte vi konge og dronning. Vi inviterte kusiner og fettere, og så spilte vi Tornerose.
Etter artium begynte Inni på Nansenskolen på Lillehammer. Der blomstret hun opp:
– Jeg fikk lov å velge de fagene som interesserte meg. Det var kunsthistorie, og det var filosofi. Og vi hadde fantastiske forelesere, sier Inni.
Hun søkte Kunst- og håndverksskolen i Oslo, men kom ikke inn.
– Det var en kjempeskuffelse. Hva skulle jeg så finne på?
Etter mors råd gikk hun på husmorskolen den vinteren. Mat og husstell var ganske langt unna Innis interesser, så hun var glad da kurset var over. Hun kom inn på Kunst- og håndverksskolen i København i stedet og flyttet dit. Der tok hun utdannelse i grafikk- og reklametegning og studerte i fire år.
Så fikk hun jobb i dekorasjonsavdelingen i NRK, som var i sin spede begynnelse på tidlig 1960-tall.
– Det var veldig spennende å få lov til å være med på den første perioden. Jeg laget mye for Fjernsynsteatret og Barne-TV. Men vi laget veldig mye rulletekster, og ikke så mye fri grafikk, sier Inni. Vinteren 1963 dro hun til Paris. Her ble hun i to år, sammen med andre grafikere og kunstnere fra fire verdenshjørner. De holdt utstillinger og fikk stille ut på små gallerier rundt omkring i verdensbyen. Hun levde av penger hun hadde sparte fra NRK-tida, og litt økonomisk hjelp fra far. Hun ble kjæreste med en kanadier som var leder for atelieret.
Etter hvert leide flere av de unge grafikerne et studio sammen hvor de både kunne bo og arbeide. Det var en diger presse der, og de laget store trykk med papir, farger og ruller.
– Jeg har fortsatt noen av trykkene mine fra den gangen. Det er litt morsomt å se dem igjen etter alle de årene.
I 1966 flyttet hun med sin kanadiske kjæreste til hans hjemland.
– Jeg hadde noen triste og litt merkelige fornemmelser da jeg forlot Europa. Jeg visste at det var usikkert å dra til en annen verdensdel. Men begeistringen og kjærligheten vant. Jeg sa farvel til mor og far, resten av familien og vennene i Oslo og Paris. Så dro jeg til Montréal med Robert.
Inni gikk til Radio Canada og viste tegningene sine fra NRK-tida, og fikk jobb som grafiker. Hun var med og laget program for engelske barn som skulle lære fransk, og omvendt.
– Det var faktisk nesten en form for animasjon. Jeg tegnet eventyrfigurer, klippet dem ut og satte på magneter. Så ristet jeg litt på dem, sånn at barna visste hvilken eventyrfigur som snakket. Det var helt primitivt, men veldig morsomt å lage store, flotte tegninger, sier Inni.
Det barneprogrammet ble Innis vei inn i animasjonsfilmkarrieren. Tanken om å lage animasjonsfilm var det The Beatles som satte henne på. Hun så Yellow Submarine på kino og var frelst:
– Dette er akkurat meg! Den var spennende grafisk, det var sekvensene, tegningene, stilen. Det jeg gjorde i Radio Canada, er veldig preget av den filmen.
Etter noen år i Canada kom trangen til å gjøre et prosjekt i Norge, og hun søkte om et friår.
– Når man har bodd veldig mange år borte, så er det akkurat som om ens egen historie og tilhørighet til Norge blir sterkere. Og jeg hadde da drømmen om å lage en film om nordisk mytologi, sier Inni.
Hun fikk et reisestipend og dro tilbake til Norge og familien for å være i tre måneder og lage film. Men NRK tente ikke på ideen, så Inni reiste tilbake til Canada med uforrettet sak. Så ble det slutt mellom henne og samboeren. Hun var da 38 år gammel og følte at hun trengte å begynne på nytt. Barn hadde de aldri hatt tid til å få, som hun sier det. Inni reiste alene tilbake til Norden for godt. Det var ikke lett å få innpass i NRK igjen, men hun fikk noen oppdrag som frilanser. Hun viste noe av det hun hadde gjort til Ada Haug i barneavdelingen, og fikk lage en hel liten serie. Før hennes tid var animasjonsfilm i Norge synonymt med Ivo Caprino.
En av Innis filmprosjekter har vært Reisen til planeten Nazar, med utgangspunkt i Ludvig Holbergs fortelling Nils Klims reise til den underjordiske verden. Det var et dansk-norsk filmsamarbeid med musikk av Jan Garbarek. Inni fortsatte å bo i København også etter filmproduksjonen. Hun laget grafikk for dansk tv helt til dataalderen tok over.
Inni kastet seg på bølgen med å ha animasjonsverksted for barn. Det begynte i Odense, med en eventyrfestival med filmer fra Øst-Europa. 100 barn fikk være med på det aller første filmverkstedet.
– Vi klippet filmene sammen og laget lyd sammen med barna. Det ble til ferdige, små 16 millimeterfilmer som ble vist for barn i festivalens regi. Det ble en fantastisk opplevelse hvor vi bodde på skolen, sov i soveposer, lagde mat og holdt på. Det var altså virkelig working for å lage disse filmene med barna.
Inni holder fortsatt barneverksted på Kristiansand barnefilmfestival. Nå er det en «smal sak» å lage kortfilm eller animasjonsfilm, i hvert fall teknisk:
– Når jeg forteller barna i Kristiansand at vi tidligere måtte fremkalle film, og at man ikke kunne se bildene før dagen etter – de tror jo ikke at det er sant!
I Innis liv har arbeidet hatt en stor plass. Det ble ikke noen ny mann, og hun har heller aldri fått barn. Men hun gleder seg over arbeidet og har tatt Ibsens motto til sitt:
– Det du gjør, gjør fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.
intervju (2008) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015