Var hun den første, norske kvinnelige filmregissøren?

Et viktig stykke norsk filmhistorie utspant seg i Tyskland, under stumfilmperioden. Her hadde skuespilleren Aud Egede-Nissen etablert seg i 1914, og i løpet av få år blitt en populær skikkelse i den tyske filmbransjen. Allerede i 1917 opprettet hun filmselskapet Egede Nissen Film Compagnie, hvor hun virket som skuespiller, produsent og… regissør?

Share

Den 17. februar 1932 ble den norske skuespilleren og produsenten Aud Egede-Nissen intervjuet i Opland Arbeiderblad i forbindelse med at hun hadde kjøpt rettighetene til Bjønstjerne Bjørnsons roman En glad gutt, som skulle festes til lerretet.

«- Og de skal selv instruere?» lød et spørsmål fra journalisten.
«Jeg har stor lyst! [svarer Egede-Nissen] Men jeg tror ikke at jeg tør. Jeg har instruert 2 filmer for mange år siden i Berlin. Men det er så rart med det – mennene synes visst at …» Så står det: «Fruen tier brått, og vi lover ikke å trenge videre inn i det delikate spørsmål. Til tross for at denne duggede beskjedenhet hos en så anerkjent dyktig filmskuespillerinne mobiliserer all vår motsigelseslyst.»

I 1932, da intervjuet stod på trykk, hadde Egede-Nissen lagt bak seg en suksessrik karrière i stumfilmen som hadde vart i nær tyve år, og vendt hjem til Norge. På 1920-tallet var Aud en allestedsnærværende skuespiller i den tyske stumfilmen, og hadde roller i kanoniske verk som Phantom (F.W. Murnau), Dr. Mabuse (Fritz Lang), Sumurun (Ernst Lubitsch) og Die Strasse (Karl Grune). Samtidig var hun paradoksalt nok en ganske ukjent figur utenfor filmmbransjen, og hennes store, internasjonale karrière vakte relativt liten oppmerksomhet eller interesse i hjemlandet. Den trans-nasjonale karrièren er trolig en stor del av grunnen til at Egede-Nissen i senere tid også ble glemt og utelatt da både den tyske og norske filmhistorien skulle skrives. I ettertid vanskeliggjøres dette videre ved at man mangler Auds egen stemme eller egen beretning om hvilken innsats hun la ned ved sitt eget filmselskap, hvilke økonomiske omstendigheter som gjorde at hun var i stand til å drive selskapet, og hva motivasjonen var for å produsere og regissere filmer under eget navn. I det hele tatt finnes det forsvinnende få skriftlige «bevis» eller førstehåndskilder på hva Egede-Nissens arbeid bak kamera bestod i. Derfor blir dette korte intervjuet i den lille lokalavisa så viktig. Allikevel gjenstår mange ubesvarte spørsmål som knytter seg til Aud Egede-Nissens karrière, og omstendighetene rundt hvordan selskapet ble stiftet og motivasjonen bak dette. Men vi vet allikevel dette:

Aud Egede-Nissen var bare 24 år gammel da hun etablerte sitt eget filmselskap i Berlin, for litt over hundre år siden, i 1917: Egede-Nissen Film Compagnie GmbH. Etter kun å ha vært i landet og i filmbransjen i tre korte år, hadde hun allerede rukket å bli både en erfaren skuespiller, og godt etablert i den tyske filmbransjen. Veien til Berlin gikk via København, hvor Aud Egede-Nissen i 1913 fikk kontrakt med det danske filmselskapet Dania Biofilm Kompagni. I København knyttet hun en viktig kontakt med den norske teatermannen Bjørn Bjørnson, sønn av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, og selv en skuespiller og regissør som nøt stor suksess. Bjørnson hadde regissert Egede-Nissen i hennes danske stumfilmdebut Scenens Børn, og oppfordret henne til å forsøke seg innen film- og teatermiljøet i Berlin. I 1914 flyttet Aud Egede-Nissen til Berlin, og etter å ha medvirket i om lag tredve danske og tyske stumfilmer, startet hun så i 1917 opp sitt eget filmselskap.

Første verdenskrig var en avgjørende faktor for at det var en opportun tid å stifte et eget filmselskap i Berlin i 1917. Under krigen opprettet Tyskland et omfattende importforbud, inkludert av utenlandske filmer, så det nasjonale filmmarkedet kunne nær dominere tyske kinoer.

I løpet av dets relativt korte levetid produserte Egede-Nissen Film Compagnie GmbH rundt 30 spillefilmer, hvor Aud og søstrene hennes Ada og Gerd var hovedrolleinnehavere og frontfigurer for hver sin filmserie. Ada brukte kunstnernavnet Ada van Ehlers i en serie med detektivfilmer hvor hun spilte rollefiguren Miss Clever, mens Gerd var stjernen i serien «Gerd Nissen Meisster syklus», og Aud hadde sin egen «Aud Egede-Nissen serie». Selskapet holdt til i Friedrichstrasse, et tidlig arnested for Berlins filmproduksjon. Selskapet produserte filmer frem til 1921.

Opprettelsen av Egede-Nissen Film Compagnie speiler den trenden som pågikk på andre siden av Atlanterhavet innen amerikansk stumfilm på 1910-tallet, og det filmforskeren Karen Ward Mahar har kalt «star-name companies». I såkalte star-name companies opprettet skuespillerinner filmselskaper under eget navn, og inntok på den måten en aktiv produsentrolle innenfor egne selskaper, hvor deres stjernestatus var en viktig salgsfaktor på filmmarkedet. Hvorvidt tyske eller europeiske «star-name companies» fungerte på samme måte er det forsket lite på, men det er sikkert at det var flere skuespillere i Berlin på den tiden Aud Egede-Nissen var aktiv, som stiftet sine egne selskaper, deriblant Asta Nielsen og Fern Andra. Man kan anta at den samme synergieffekten var tilstede i den tyske filmindustrien, hvor kvinner som stiftet sine egne selskaper fikk økt kontroll over kreative prosesser, samtidig som merkevare-aspektet ved det kjente navnet deres bidro til at filmene hadde et viktig kommersielt potensiale som gjorde at de kunne markere seg på filmmarkedsplassen.

Et spørsmål som melder seg når man skal vurdere om Egede Nissen Film Compagnie passer inn under «star-name companies»-paraplyen er selvsagt om man kan finne belegg for at Aud Egede-Nissen i 1917 faktisk hadde en status som filmstjerne i Tyskland, etter kun å ha vært i landet og i bransjen i tre korte år. Eller om det kanskje var ved å stifte sitt eget selskap at hun gjorde det mulig for seg selv å bli nettopp det, en filmstjerne. For Auds karrière i den tyske stumfilmen på 1920-tallet er uten tvil en bekreftelse på at hun ble en stjerne – både i kraft av sitt samarbeid med regissører som var store allerede på den tiden, Ernst Lubistch, F.W. Murnau og Fritz Lang, men også de mange og varierte rollene hun spilte, og som på filmografien utgjør om lag hundre spillefilmer. Man kan i tillegg finne et stort utvalg av filmstjerne-postkort til salgs på internett og loppemarkeder hvor Aud Egede-Nissen figurerer som en stjerne på postkort som fansen i Tyskland og Europa kunne kjøpe. At filmene hennes reiste langt bekreftes også av at filmene som i dag fremdeles finnes i ulike filmarkiv er spredd utover hele Europa, Nord-Amerika og også Russland og noen sør-Amerikanske land.

En forvanskende omstendighet når man forsøker å grave i historiske dokumenter er at mange kvinner opererte under flere navn, dette gjelder også Aud Egede-Nissen, som med sine tre ekteskap til ulike tider har båret etternavnene Lüddeckens, Richter og Havrevold, samtidig som pikenavnet hennes ofte har blitt kombinert med navnene hun har tatt i sine ekteskap. Det er derfor ikke alltid så lett å vite hvor man skal begynne søket etter informasjon om en person som selv ikke har etterlatt seg noe arkiv – hverken personlig korrespondanse, notater av noe slag eller mer offisielle dokumenter knyttet til den lange karrièren hun hadde i tysk stumfilm.

Videre er det heller ikke alltid så lett å vite hvilket – eller hvilke – navn arkivarer, bibliotekarer, journalister eller filmhistorikere har benyttet seg av når de har katalogisert eller omtalt en person som har båret så mange ulike navn. Det samme problemet oppstår når man leter etter informasjon i andre sekundære kilder – intervjuer eller bøker av eller arkiver etter personer man vet at Aud hadde i sin omgangskrets, eller som hun jobbet med – hvilke navn har de brukt når de har gjenfortalt historier som kanskje også ville inkludert henvisninger til Aud Egede-Nissen?

I den tyske filmografien Deutsche Stummfilme utarbeidet av regissør og arkiventreprøner Gerhard Lamprecht, er de fleste av filmene til Egede-Nissen Film Compagnie oppført, men hvilket grunnlag Lamprecht har brukt når han lister opp informasjon om medvirkende i produksjonene er usikker. I alle fall skjuler navnelistene i stor grad hvilken innsats Aud Egede-Nissen har hatt på disse produksjonene, utover som skuespiller. Allikevel antar man i dag at Aud var produsent filmene som selskapet produserte. Hva jobbeskrivelsen til en produsent gikk ut på, er sannsynligvis også noe ganske annet enn det vi forbinder med stillingstittelen i dag. Shelley Stamp har oppsummert i boka Silent Women om kvinnelige filmprodusenter at stillingsinnholdet hos en produsent ofte var casting, ansvar for location, skrive manus og klipping. I tillegg var kategorien produsent ofte brukt om kvinner som hadde regiansvar, ettersom terminologien i industrien ikke var like utviklet og heller ikke like rigid som den er nå, hundre år senere. For å underbygge at Aud var en produsent – og kanskje mye mer enn det, finnes en interessant stemningsskisse i et portrett av Aud Egede-Nissen som stod på trykk i bladet Ukens Revy i 1918, hvor journalisten Jonas Lie jr. er på besøk hos filmselskapet hennes, og beskriver det slik:

«To etager av den store forretningsgaard optages av selskapets kontorer og verksteder. Overalt er væggene dækket med filmplakater og fotografier, og paa hylder og borde ligger filmruller stablet over hverandre. I kopieringsanstalten gaar kjæmpemæssige træcylindere langsomt rundt for at tørre den vaate film. Overalt arbeides der med syrer og ruller, og den lange, fine filmrul vætes og presses, belyses og tørres, saa det er en uindviet umulig at opfatte de enkelte finesser ved processen (…) Tungt lastede arbeidsvogner svinger ind ad den høie portal, postbud og visergutter stormer op ad trapperne, i kopieringsanstalten vrimler der av bluseklædte arbeidere med lyseblaa kemikaliefarvede hænder, mens der i kontorene summer av snak om film i tusen-metervis, saa man blir rent ør av at høre paa det altsammen. (…) hele denne arbeidsmyretue dirigeres og ledes av én vilje, av ett menneske – av Aud Egede Nissen».

De små avisnotisene forteller mye om kvinners arbeid i stumfilmbransjen, inkludert hvilke hindre som gjorde det vanskelig for dem å innta forskjellige roller bak kamera. Men i tillegg til å kunne leses som skildringer om henholdsvis store visjoner og kneblede ambisjoner, står det faktisk sort på hvitt i intervjuet som siteres innledningsvis at Aud Egede-Nissen hadde hatt regien på minst to filmer. Tar man utsagnet seriøst, kan den norske filmhistorien skrives om.

Kilder:

Julie K. Allen, “Where does ‘die Asta’ belong? The role of national identity in Asta Nielsen’s German and Danish reception in the early 1920s,” Journal of Scandinavian Cinema Vol. 2., Number 1 (2012): 13-26.

Andrea Haller, “Advertising Asta Nielsen and the Long-Feature Film: The Case of Mannheim,” in Importing Asta Nielsen. The International Star in the Making 1910-1914, eds. Martin Loiperdinger and Uli Jung (John Libbey Publishing Ltd.,2013): 123-141.

Gunnar Iversen, “Egede Nissen Filmsbyraa A/S,” Z 1 (1991): 26-31.

Gunnar Iversen, “Sisters of Cinema: Three Norwegian Actors and their German Film Company, 1917-1920”, in Nordic Explorations: Film Before 1930, eds. John Fullerton and Jan Olsson (Sydney: John Libbey & Company Pty Ltd, 1999): 93-101.

Karen Ward Mahar, Women Filmmakers in Early Hollywood (Baltimore: The Johns Hopskins University Press, 2006).

  • Author Maria Fosheim Lund

Search in: database or articles