Å gjøre narr av nordisk samarbeid i en film som springer ut av nordisk samarbeid – slike paradokser får filmskaper Gunhild Enger interessert. Hennes nye kortfilm The Committee (2016) er et fellesprosjekt med den finske regissøren Jenni Toivoniemi, og springer ut av CPH:LAB i København, en internasjonal regi-workshop der to og to regissører inviteres til å jobbe sammen. I august konkurrerte den på filmfestivalen i Locarno, og ble vist som forfilm under åpnings­forestillingen til New Nordic Films i Haugesund før den vant prisen for beste kortfilm på BIFF. Samtidig viste Svenska Filminstitutet filmen i Los Angeles den som del av sin Oscar-satsning.

Filmens handling finner sted på et slitent konferanse­hotell, der representanter fra Sverige, Norge og Finland skal bli enige om en utsmykning til grensepunktet mellom de tre landene.

– Jeg har alltid syntes det var noe komisk over minnesmerker. Å stå ved en stein og spille trompet, eller legge ned en blomst, virker nærmest absurd i sin natur. Vi ville se på hvordan et minnesmerke får sin form, sier Gunhild Enger.

 

Byråkratsatire

Forhandlingene i komiteen tilspisser seg når den inviterte kunstneren legger fram et forslag om ikke å reise et monument, men gjøre minnesmerket til… en dans. Komikken stiger når det går opp for byråkratene at invitasjonen ikke utelukker dans, de har rett og slett lagd for generelle utlysningskriterier.

– Det interessante med kunst er at den frie kreativiteten liksom må få sin like frie form, selv i et bestillingsoppdrag. De som bestemmer mangler kanskje innsikt i hvordan kunst skapes og fungerer, og da er det lett å drepe hele prosjektet. Det er jeg sikker på at skjer veldig ofte, i alle disse komiteene som skal ta beslutninger, sier Enger.

Den mannlige finske byråkraten er mest kritisk, mens de kvinnelige representantene fra Norge og Sverige prøver å se det positive i situasjonen.

– En komité er gjerne satt sammen som «en sterk faglig gruppe», men alle kommer likevel med hver sin agenda. I gruppedynamikken får de ulike roller, og når de skal enes kan det ende med et minste felles multiplum.

 

Nordisk markeringsbehov

Selv har hun lang erfaring med nordisk samarbeid, både fra studiene ved Filmhögskolan i Göteborg og flere svensk-norske kortfilmproduksjoner.

– Hvorfor er det grunn til å gjøre narr av nordisk samarbeid?

– Hvorfor ikke? Nei, men jeg tror det finnes mange konflikter i grenseområdene, som strider mot ideen om at vi alltid er så gode venner i Norden.

Dansen skal uttrykke hva de ulike landene er best i, noe som leder til diskusjon. Er håndball blitt en norsk nasjonalsport, og er Sverige eller Finland best i ishockey?

– Alle i komiteen har markeringsbehov. Det hadde jeg sikkert også hatt i deres sted. De er sendt fra hvert sitt land for å ivareta nasjonens interesser, og vil gjerne komme hjem og fortelle at de har utrettet noe. Paradoksalt nok kan det føre til en rundgang hvor de aldri kommer fram til noen løsning, mener Enger.

 

To regissører

Å dele på regiansvaret var utfordrende og lærerikt.

– Mange som regisserer sammen blir på forhånd enige om at den ene har ansvar for kamera og den andre for skuespillerne. Jenni og jeg delte ikke ansvaret slik. Vi hadde begge lyst til å gjøre alt, noe som sikkert var frustrerende for andre involverte. Alle beslutninger måtte gå gjennom to personer, og på filmsettet kunne det tilspisse seg, men vi beholdt alltid en god dialog og respekt for hverandre.

Hun beskriver filmen som et møtepunkt mellom to regissører.

– Filmen er verken meg eller Jenni, men et møtepunkt mellom oss. Om én av oss skulle ha lagd den alene, ville den sikkert ha blitt annerledes. Vi var veldig samkjørte og hadde det gøy under manusskrivingen, men rundt opptak ble forskjellene tydeligere. Jenni er utdannet manusforfatter fra Den finske filmskolen, og hadde nok en mer tradisjonell dramaturgisk inngang enn meg. Det var både til hjelp og frustrasjon, medgir Enger.

 

Detaljorientert

For den som har fulgt karrieren hennes kan The Committee likevel oppleves som en typisk Gunhild Enger-film. Her er pinligheten fra prisvinneren Prematur (2012), der en samtale under en biltur ble filmet i én tagning, samt den kammerspillaktige klaustrofobien fra Subtotal (2014), hvor et norsk par på svenskehandel møter en stakkarslig, men også litt skummel selger. Det finnes også spor av den absurde humoren fra Et enklere liv (2013), der en families sommerritualer blottstilles i tause tablåer. Enger innrømmer at hun har vanskelig for å inngå kompromisser når det gjelder estetiske valg.

– Jeg kan bli manisk på detaljer, noe som sikkert kan være slitsomt for dem rundt meg, særlig scenograf og fotograf. Jeg er veldig opptatt av kamera og miljøer, og har bilder i hodet av hvordan ting skal være. Der var nok Jenni mer avslappet, og ville overlate til andre å gjøre jobben sin. Men for meg handler det ikke om at de ikke gjør jobben sin, det handler om at jeg må guide dem, for å lage en personlig film.

Å jobbe tett med en annen regissør var et bevisst eksperiment.

– Det er lærerikt å se seg selv i relieff til en annen, det gjorde meg oppmerksom på egne kvaliteter og svakheter. Vi måtte planlegge mer fordi vi var to, og for mye planlegging kan også ta livet av en prosess, selv om jeg ikke vil si at det skjedde i vår film. Men vi merket jo at det var to regissører, tre produsenter og tre land. Jeg har nok jobbet mer organisk med mine egne produksjoner, sier Enger.

 

Sekstiåtterparodi

For tiden jobber hun med et spillefilmprosjekt, i samarbeid med produsent Maria Ekerhovd. Også dette manuset handler om tverrkulturelle møter.

– Det er en svart komedie om en gruppe norske sekstiåttere som er på teamreise i Kosovo og Albania i krigens og kommunismens fotspor. Særlig Albania ble jo i sin tid oppfattet som et foregangsland av norske ml-ere. De er ganske kunnskapsrike turister, samtidig som det norske perspektivet iblant kan komme til kort, antyder Enger.

Ideen oppsto da hun besøkte en filmfestival i Kosovo, og merket hvordan hun selv lette mer etter spor av krig og konflikt enn forsoning og fred. Hun oppdaget også paralleller i hvordan landet hyller gamle og nye helter.

– Krigen i Kosovo fikk mye internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi Bill Clinton ga klarsignal til en massiv bombing for å drive serberne ut av landet. I dag er Clinton en folkehelt i Kosovo, og en stor gate i hovedstaden er oppkalt etter ham. Boulevardi Bill Clinton er også filmens arbeidstittel, og det morsomme er at samme gate tidligere var oppkalt etter Vladimir Lenin. Dessuten har de reist en grufull statue av Clinton, som kan minne om et gammelt kommunistisk minnesmerke. Albania på sin side har en liknende statue av George W. Bush, som besøkte landet i 2007. Dermed går det jo an å lure på hvor mye bedre den ene politiske alliansen er enn den andre? spør regissøren retorisk.

 

Framtidsvisjoner

Gunhild Enger har lenge vært del av trenden med å bygge ned grensene mellom kinofilm og visning i gallerirom, og tror endringen i sjangere og visningsformer såvidt har begynt.

– Når jeg hører kolleger skråsikkert fortelle hva de har lyst til å lage de neste ti årene, lurer jeg på hvordan de kan tro at ingenting nytt kommer til å skje. Hvordan kan du se for deg ti spillefilmer du har lyst til å lage, når du ikke engang vet om spillefilm vil være det mest interessante formatet?

Hun mener filmbransjen i større grad bør ta mulighetene innover seg.

– Jeg synes både filmskapere og støttesystemer er lite åpne for hva film kan være. I en filmproduksjon kan du skyte så mye materiale at det foruten kinofilmen kan rekke til både en installasjon, en kortfilm og en miniserie. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Ulike formater kan skape dybde og perspektiv. Selv ønsker jeg å være åpen for ulike innganger, også slike jeg ennå ikke vet om. Det blir spennende å se hva som vil skje, og hvordan bransjen strukturelt kan nærme seg det, sier Gunhild Enger.

Publisert i Rushprint 16. januar 2017

• Author Oda Bhar