Hele Norges kinosjef

– om Ingeborg Moræus Hanssen

Share

Mange kjenner henne som tidligere kinodirektør i Oslo, kulturpersonlighet, politiker og skribent – en kvinne med klare meninger som ofte har deltatt i det offentlige ordskiftet. I over 25 år var hun kinopublikums forkjemper i hovedstaden. Pågangsmot og handlekraft har hun ikke minst fra sin mor:

– Jeg har hatt min oppvekst i Sarpsborg, i min mors blomsterhandel. Og alt jeg har lært i livet, har jeg lært av moren min og blomsterhandelen, ikke fordi jeg har greie på blomster, men jeg har lært å drive butikk. Hun minnes en mor som sto på for sine kunder, som ikke dro på ferier, og som sa nei til alle verv og oppdrag.

– Hun ville være dønn til stede for sine kunder, som jo føder barn utenom klokkeslett og som dør når det ikke passer, og blomstene skal være der, og mamma var der!

Som trofast mor og hustru var hun også forbilde for Ingeborg ved å vise at en kan kombinere jobb og familieliv. Det var meningen at Ingeborg skulle ta over blomsterbutikken, men hun lengtet til Oslo og alt som skjedde der. Hun fulgte med på hva som skjedde av premierer og liv og røre, kanskje mer enn dem som bodde der. Byen lokket. Ingeborg tok reallinjen og dro til hovedstaden og studerte filologi, historie og norsk ved universitetet. Politisk aktiv har hun vært siden ungdomstida; hun var med i Sarpsborg og Østfold unge Høyre, og det var gjennom politikken hun traff ektemannen sin, på det som ble kalt «Høyreskolen».

– Der traff jeg en som stod på talerstolen, som het Kjell Hanssen. Vi ble der og da veldig forelsket i hverandre, og så giftet vi oss og fikk barn og sånn. Men følgene av dette var at jeg fullførte ikke studiene, sier Ingeborg.

Hun var hjemmeværende med barn inntil hun igjen engasjerte seg i politikk. Hun ble valgt inn i bystyret for Høyre i Oslo og satt som folkevalgt i to perioder. Hun fant ut at jo mer hun satt der, jo mindre greie på samfunnet i byen hun bodde i, fikk hun:

– Vi satt jo bare i møter og var aldri sammen med folk flest. Denne profesjonaliteten av politikk, den fikk jeg angst og uro for, jeg hadde jo ikke greie på det jeg snakket om, sier Ingeborg.

Hun hoppet av politikerkarrieren. Hun ville bli filmsjef i Oslos Kinematografer. Det ble hun, og var en markant og til dels kontroversiell leder i organisasjonen i mer enn 25 år. Hun var mest opptatt av kinokulturen. Ikke så mye av filmkunsten, men møtet mellom lerret og sal, mellom den gode filmen og publikum, det har vært Ingeborgs hjertebarn i alle år.

– Vi red på en bølge av den nye urbanismen, med kafeer og uteliv. Jeg var veldig opptatt av den europeiske filmen, jeg ville å skape balanse mellom «Den Andre Filmen» som jeg kalte det, og Hollywood-produksjonene.

Ingeborg ville at folk skulle få velge hva de ville se, og ikke bare de filmene som kom av seg selv. Hun ville hjelpe publikum å velge. Da måtte det styring til, og ikke ren kommersiell tenking.

– Som Høyre-jente så var det ikke lett å forsvare tilnærmet monopol, slik vi hadde. Ekteskapet mitt holdt på å ryke, bare fordi Kjell og jeg kranglet så fælt om dette. Og Kåre Willoch, vår nære venn, mente også at dette var noen forskrekkelige greier.

Ingeborg mener at et monopol, som det var den gangen, kunne forsvares ved å gi publikum mangfoldige valg, ved å gi absolutt innsyn. Derfor frontet hun da også Oslo Kinematografer og valgene de tok, i alle medier. Hun var i tv-ruta titt og ofte.

Hun beskriver det som en jubel å få lov til være med og legge til rette for filmer som i utgangspunktet var lavmælte og beskjedne, men som publikum fikk øynene opp for, og mange gikk for å se. Hun stikker ikke under stol at hun er glad i makt.

– Ja, jeg er veldig glad i å ha makt, i den forstand at jeg liker å få gjennomført det jeg har tro på. Jeg ble besjelet av å hjelpe folk til to timers flukt til «ljug og fanteri». Du går på kino for å få et følelsesmessig kick. Å invitere folk inn i filmens univers for å hjelpe dem i sitt hverdags trassel, det synes jeg er en fabelaktig jobb.

Men det var ikke alle som likte hennes inntreden som kinosjef. For det første var hun kvinne, ikke hadde hun uniform, dessuten hadde hun «feil» politisk farge:

– De hadde vært store gutter alle sammen, bedriften hadde sjåfør og bil og sånn, og så kom jeg på sykkel og var Høyre-jente, mens de andre var knyttet til det Store Kongelige Norske Arbeiderpartiet, mer eller mindre.

Som kvinnelig sjef i en mannsdominert verden, lærte hun seg hvordan det var lurt å te seg for å bli tatt på alvor:

– Hvis du er for «heftig og begeistret», så blir du sett på som litt lettvekter. Var jeg ute og representerte, så måtte jeg være mye mer seriøs enn jeg egentlig hadde lyst til å være. Ellers ble du sett på som om du var med for selskaps skyld.

Hun avanserte fra kinosjef til kinodirektør i 1993, men en tragisk ulykke med ektemannen som ble kjørt ned på sykkel, forandret mye av Ingeborgs liv, både privat og i jobb. Han ble lam, og Ingeborg fikk store omsorgsoppgaver.

– Allerede første dagen etterpå var jeg på kontoret, jeg måtte dele min fortvilelse med mennesker. Jeg måtte redde meg selv, så jeg gikk på jobb, sier Ingeborg.

Hun var opptatt av å vise verden at kvinner må få lov til å være sjef også med en stor omsorgsrolle hjemme. Hun lærte seg å delegere på en helt annen måte, å gi fra seg både kontroll og en del oppgaver, for å takle situasjonen på hjemmebane.

– Ved det som hendte meg, tror jeg at jeg ble et snillere, mer lyttende, mer takknemlig og varmere menneske, også som sjef, sier Ingeborg i dag.

Da hun nærmet seg pensjonsalder, var rammene rundt Oslos kinotilbud endret, og Ingeborg hadde ikke samme glød. Men hun var egentlig bestemt på å stå i jobben. Så kom sønnen Harald hjem med en overraskelse til henne. Han hadde kjøpt en Smartbil til mor. Da hadde hun manøvrert ektemannen Kjell i rullestol rundt i en syvseters Mercedes i flere år, og det ble veldig tungvint.

– Jeg elsker å kjøre bil, jeg har kjørt bil helt siden jeg var 12 år, det er jeg faktisk ganske flink til. Men når du skal kjøre rundt i en syvseter for å kjøpe ti doruller, så blir det liksom så mye ork. Livet var for stort, bilen var for stor, alt var for stort for meg, så jeg tenkte: Hvordan skal jeg orke dette?

– Og der kom sønnen med Smart-bilen, og Ingeborg var frelst:

– Begynner du å føle deg gammel og drittlei, så få deg en Smartbil, du blir 40 år yngre! Jeg kjørte som en gal og parkerte, og så slo det meg; «Ingeborg, du slutter som kinodirektør, for du er ikke glad, du skal ikke leve og ikke være glad!».

Som sagt så gjort, i 2006 sluttet hun, og det har hun aldri angret på. Den skarpe replikken har hun fortsatt intakt; året etter ga hun ut boka Gretten, gammel kjerring, der hun med ironi og humor forteller om hvordan det er å være gammel kvinne i Norge anno 2007. Flere bokutgivelser har det blitt, og hun er en aktiv nettdebattant og blogger. Og kinohjertet vil nok alltid banke:

– På min gravstein skal det stå: «Hun fikk pusset opp Gimle kino», det forlanger jeg!

intervju (2008) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

 

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles