I arkivet: Filmarkitekt og scenograf Grethe Hejer

Grethe Hejer vokste opp i Jugoslavia på 1930- og 40-tallet, og utdannet seg til arkitekt ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Hennes vei til filmen var noe tilfeldig – en kombinasjon av språkkunnskaper og utdanning ga opphav til en lang og unik karrière. I 2014 ga hun sitt private arkiv til Nasjonalbiblioteket.

Share

Kan Ruseløkkveien i Oslo fungere som en gate i Berlin? Kan et inngangsparti i St. Olavsgate illudere entréen til et Berlinerhotell? Kan en gårdsplass i Grensen 13 forestille gårdsplassen utenfor politilegens kontor? Det skal filmes på location, og det er en mengde telefoner å ta og brev å skrive, for tillatelser må innhentes til å filme på privat eiendom, til å fjerne eller dekke over gateskilter eller andre gjenstander som avslører illusjonen om at dette foregår i 1886 og ikke i 1972.

Dette er noen av utfordringene i arbeidshverdagen til en filmarkitekt og scenograf, slik det dokumenteres i arkivet til Grethe Hejer. I september 2014 ga hun sitt private arkiv til Nasjonalbiblioteket, hvor det nå inngår som en del av filmdokumentasjonssamlingen. Arkiveieren har gjennom årene tatt vare på og sortert et stort dokumentasjonsmateriale fra sitt arbeid som filmarkitekt og scenograf. Dette materialet har interesse langt utover det private, ettersom det dokumenterer sentrale deler av norsk film og fjernsynsproduksjon gjennom tre tiår. I denne artikkelen vil vi vise noen eksempler på dette interessante materialet.

Karrierestart som tolk

Grethe Hejer, født 1927 vokste opp med familien sin i Jugoslavia, og utdannet seg til arkitekt ved Norges tekniske høyskole i Trondheim, NTH da hun flyttet hjem til Norge i 1947. Hun debuterte i filmbransjen som oversetter for det norske filmteamet under innspillingen av Blodveien i 1955, i regi av Kåre Bergstrøm og Radoš Novaković. Filmen var satt til andre verdenskrig, og skildret de slavelignende forholdene jugoslaviske krigsfanger levde under i Norge i krigsårene. Filmen var en co-produksjon med det som da het Jugoslavia. På denne måten havnet Hejer noe tilfeldig i filmbransjen, og ble værende der.

I løpet av sin karriere har Hejer medvirket i 23 norskproduserte spillefilmer og 58 produksjoner for NRK Fjernsynsteatret, hvor hun etter hvert ble fast ansatt. Hejer kom til Fjernsynsteatret i den perioden da Per Bronken og Terje Mærli var de viktigste «husinstruktørene». Her fikk hun store oppgaver som scenograf, blant annet for historiske serier som Hamsun-filmatiseringen Benoni og Rosa (1975) – NRKs dyreste produksjon inntil da – og Jenny (1983), etter Sigrid Undsets roman, med Liv Ullmann i tittelrollen. Grethe Hejer var nominert til Amandaprisen i kategorien «beste faglige innsats» for scenografien til Vibeke Løkkebergs film Hud i 1987.

Mellom 1974 og 1989 laget Hejer omkring ti ulike kortfilmer, noen av dem sammen med Kåre Bergstrøm, en regissør hun samarbeidet med i en rekke produksjoner, fra Blodveien, til filmatiseringen av Bernhard Borges romaner De dødes tjern (1958) og Klokker i måneskinn (1962), og filmen om Hans Nielsen Hauge (1961). Hun har også vært arkitekt i syv filmer av Arne Skouen. To av Hejers egenproduserte verk: Norwegian Wood og Ålesund i jugendperspektiv representerte Norge ved den internasjonale festivalen for filmarkitektur i Lausanne i henholdsvis 1987 og 1988. Hun deltok også ved festivalen i 1990, da i egenskap av jurymedlem.

Hvordan arbeider en filmscenograf?

– «For eksempel i «det virkelige liv» setter vi gjerne en sofa langs en vegg. I film«stuen» skal den helst stå midt i rommet. Skuespillerne kan da spille både foran og bak sofagruppen, den ønskede dybdevirkningen er oppnådd og kan forsterkes med en plante på sokkel i forgrunnen – for å si det helt enkelt.» (Hejer sitert i katalogen til utstillingen Kvinnelige scenografer ved Den Nationale Scene 1983.)

Studiet i filmscenografi ved Høgskolen i Lillehammer definerer filmscenografens arbeid slik: «Filmscenografen er ansvarlig for filmens visuelle uttrykk og scenografiske utforming, og samarbeider tett med regissør og fotograf for å gi filmen et samordnet visuelt preg gjennom bruk av rekvisitter, kostyme, sminke, grafikk og «special effects». Yrkestittelen «filmarkitekt» knyttes spesifikt til scenografer som jobber med film. Noen scenografer arbeider ut i fra tredimensjonale modeller, andre med tegninger. For en filmarkitekt er det naturlig å skape en modell av scenerommet først og fremst ved tegnebordet.»

Hejer forteller selv om arbeidsprosessen til bladet “Kvinner og Klær” i 1965: «Det beste for meg er å lese den kortfattede fortellingen først, og helst arbeide tett med regissøren. Når vi så nærmer oss tidspunktet for opptakene, utarbeider produksjonslederen og jeg en byggeplan for kulissene. Til filmen om Hans Nielsen Hauge, for eksempel, var det meget historisk stoff å sette seg inni. Jeg skulle blant annet lage et tørkeloft for papirtørking! I slike tilfeller må man grave fram stoffet i bibliotekene eller andre steder hvor det måtte finnes noe om det. Når man først har funnet det faktiske miljø, er det bare å bruke fantasien.» (1965:5).

Edvard Munch

Grethe Hejers privatarkiv dokumenterer foruten de egenproduserte filmene, de om lag 80 produksjonene hun har medvirket i totalt, både film og fjernsynsteater. Av det mest omfattende materialet i Hejers arkiv, er dokumentasjonen til fjernsynsfilmen Edvard Munch av Peter Watkins. Den ble produsert av NRK i samarbeid med Sveriges Radio, og hadde premiere i NRK Fjernsynet i 1974. Arkivet inneholder det komplette filmmanuset på 262 sider, i tillegg til notater og brev, produksjonsplaner og bakgrunnsmateriale i form av tekstutdrag fra bøker, utstillingskataloger, tidsskrifter og avisartikler. Noe av det mest interessante i arkivet er en stor samling av fotografier og annen type dokumentasjon fra stedsbefaringer hun har gjort sammen med regissøren. Materialet dokumenterer Munchs fotspor i de ulike europeiske storbyene der han levde og arbeidet i disse årene.

Hejers arbeidstegninger er en viktig del av arkivet. Med hver eneste produksjon hun har medvirket i som scenograf følger hennes arkitekttegninger av dekorasjoner og interiører, omhyggelig utarbeidet ved tegnebordet. Filmen Edvard Munch omhandler elleve år av Munchs liv, fra 1885 til 1896. I filmen gjenskapes hele nitti forskjellige steder. Researchperioden for scenograf Hejer og regissør Watkins begynner med befaring til Berlin, København, Praha, Paris. I Berlin oppsøker Hejer byarkivet for å finne fotografier av Berlin slik den så ut på den tiden Munch oppholdt seg der i 1890-årene. Hun vil danne seg et inntrykk av det urbane miljøet fra Munchs berlinertid. Så gjelder det å finne de stedene han oppholdt seg: Hvor malte Munch i Berlin? Hvor stilte han ut? Hvor drakk han? Hvilke bad i Berlin brukte han? Hvor fikk han psykiatrisk behandling? Hun fotograferer bygninger, fasader, gatestumper, portrom, trappeoppganger. For tiden i Berlin skal gjenskapes i Oslo, delvis på location og delvis i studio.

Hejer sporer opp bøker og andre dokumenter hvor hun finner øyevitneskildringer av miljøet rundt vertshuset Zum Schwarzen Ferkel (Den Sorte Gris), skandinavernes stamsted i Berlin, der Munch ofte traff blant andre August Strindberg, Stanisław Przybyszewski, Dagny Juel og andre kunstnere og litterater. Flere scener i filmen ble lagt til Zum Schwarzen Ferkel.

Befaring i Oslo

«Man foretrekker ofte å bygge interiørene på atelieret, for selv om man har et hus eller en leilighet som kan brukes, byr filming på stedet på store vanskeligheter. Fotografen får ikke til den riktige belysningen, og lydsjefen får vanskeligheter med akustikken, bare for å nevne noen av vanskelighetene. På et atelier kan man flytte vegger og tak alt etter hvordan kameraøyet fanger det inn. Det er nemlig ikke nok å lage tingene slik de tar seg ut for det blotte øyet, man oppdager snart at kameraøyet oppfatter det annerledes. Det er ikke sikkert at et hjørne i et rom skal være vinkelrett for at det skal se vinkelrett ut på film.» (KK 1965)

Av de mange caféscenene i filmen, skapes noen på location, hvor Kafe Gamle Rådhus for eksempel blir transformert til en tysk bodega, Stortorvets Gjestgiveri til en tysk jernbanerestaurant og Kafé Engebret fungerer som flere forskjellige franske og tyske kafeer med litt forandring av interiøret mellom tagningene, nye møbler og rekvisitter osv. Men mange scener tas opp i studio, hvor scenografen sammen med snekkere og assistenter bygger dekorasjonen opp fra grunnen av. For å lage autentiske interiører til scenene som skal foregå i Kristiania studerer scenografen gamle postkort, malerier, bøker, tekster, brev og ikke minst Munchs egne bilder. I filmen skal ulike steder fra Munchs liv gjenskapes. Det skal lages scener fra Munchs forskjellige barndomshjem under oppveksten i Kristiania. Fra 1867 til 1886 bodde han hele syv steder i Kristiania. Scenograf og rekvisitør studerer Munchs malerier, og kopierer møbler, tapeter, lamper, gardiner og annet interiør direkte fra bildene. Rekvisitøren har en stor jobb med å skaffe til veie alle artefaktene som skal være med på å gi filmen et autentisk uttrykk. Detaljene er avgjørende for at det skal se «ekte» ut.

 

  • Author Kirsti Ladegaard

Search in: database or articles