Kinosak, kvinnesak og politikk

– om Bitten Linge. Med en slik utdanningsbakgrunn var det ikke gitt at filmformidling skulle bli Bittens arena, men filminteressert var hun siden ungdommen.

Share

Bitten vokste opp med alenemor, en utradisjonell oppvekst ganske fri for mannlig påvirkning. Søsken hadde hun heller ikke. Hun tror at en det å ha vokst opp litt utenfor de vanligste normene slett ikke trenger å være noe minus.

– Folk spurte om jeg savnet en far. Nei, jeg visste jo ikke hva det var. Jeg hadde katt.

Men hun oppdaget snart at det var annerledes hjemme hos venninnene. En dag kom hun med denne replikken til mor:

– Hos Berit og Rose, så ligger det en mann på sofaen og leser avisen. Hva bruker de han til?

De første barneårene var preget av at det var krig. Det var ikke nødvendigvis ei vond tid for ei lita jente. De bodde i Larvik under krigsutbruddet, og mange slektninger ble evakuert hjem til dem. Det var stas med onkel, tante og fetter på besøk ­ – en positiv «bivirkning» av krigen for en treåring. Moren var formann i Lærerlaget og veldig aktiv i Lærerfronten – de som sa nei til nazifisering. Hun var også kurér i alle krigsårene.

– Dette hang litt over oss, men samtidig så førte jo krigen mennesker sammen i et fellesskap mot okkupasjonsmakten, sier Bitten.

Hun kunne allerede lese da hun begynte på skolen og betegner seg som en ganske urolig elev. Men hun likte skolehverdagen, bortsett fra håndarbeid, sang og gymnastikk. En gang det var skirenn, ba hun til Gud om at hun måtte bli nummer 12. Selvinnsikten var såpass god at hun visste det ikke nyttet å drømme om «pallplass». Men det var diplomer til de 12 beste. Bitten ble nummer 24.

Det var en selvfølge at Bitten skulle ha en akademisk utdannelse, og etter folkeskolen gikk hun videre på realskole og gymnas i Tønsberg. Hun tok cand.mag.-eksamen ved Universitetet i Oslo, og fulgte dermed i mors og mormors fotspor med lærerutdanning. Så ble hun headhuntet til Molde som religionslærer. Det var rektoren på gymnaset der som «fant» Bitten da han var på Universitetet i Oslo. Han ønsket en kandidat som ikke forkynte. Bitten passet inn i det bildet:

– Jeg hadde litt korte skjørt og røde negler, så jeg oppfylte det kravet, sier Bitten.

Hun var da allerede gift med Helge, som hadde fysikk hovedfag, og de flyttet til Molde. Det var en overgang å komme til en småby:

– Jeg ville diskutere politikk og være samfunnsengasjert og syntes det var stusslig å bo i rekkehus og plutselig måtte interessere meg for vaskemaskiner og sånt. Jeg tenkte vi kan jo være her et år. Men vi bor her fortsatt.

Rekkehuset kostet omtrent det samme som Bitten hadde i årslønn i begynnelsen, 17 000 kroner. Da Bitten noen år senere skulle studere religionshistorie i Bergen og ble ukependler, søkte hun Lånekassen om lån. Hun fikk nei, siden hun var gift. Svaret var at mannen kunne forsørge henne. Det ville ikke Bitten:

– Ja, da får du skille deg, svarte de på Lånekassen. De reglene ble ikke endret før helt på slutten av min studietid, sier Bitten.

Hun syntes det var en trygghet å få tatt hovedfag.

– Jeg har hatt mye glede av det. Når elever spør, så er det alltid et eller annet du ikke kan svare på, men med hovedfag i ryggen, følte jeg en meg sikrere. Jeg hadde flere kunnskaper og større perspektiv.

Med en slik utdanningsbakgrunn var det ikke gitt at filmformidling skulle bli Bittens arena, men filminteressert var hun siden ungdommen. Det var på kino man gikk, det var der man fikk kjærester. I studietida var hun medlem i Studentenes filmklubb, og senere, på pedagogisk seminar i Oslo, brukte veilederen hennes film i undervisningen. Hun opplevde det som en veldig god måte å formidle kunnskap på, og som lærer i Molde fikk hun tillatelse til å ta elevene med på kino som et ledd i undervisningen. Hun fikk opprettet film som valgfag på Molde gymnas, fikk trykket et kompendium, Film i undervisningen, og var film- og teateranmelder i lokalavisen. Hun ble også fast anmelder i Skoleforum, Lektorlagets blad, og anbefalte filmer for bruk i undervisningen.

I 1982 og ble hun spurt om å være med i en spørrelek på fjernsynet, Zoom, med Pål Bang-Hansen. Bitten var med på laget fra Møre og Romsdal, og de vant hele konkurransen. Premien var en reise til Cannes. Plutselig ble hun en del av filmmiljøet. To år etter var hun med på laget som vant en liknende konkurranse mellom Norge og Danmark. Hennes filmkunnskaper ble lagt merke til. Hun ble valgt inn i styret for Kommunale Kinematografer, og i Skolefilmutvalget som ble opprettet i 1986, var Bitten en naturlig representant, og hun var leder i en årrekke. Hun arbeidet iherdig for en kino med flere saler i Molde og fikk æren av å innvie bygningen da den sto ferdig i 1995.

Bitten opplever seg selv som kvinnesakskvinne, men har også en fortid som viseformann i Den Konservative Studentforeningen i Oslo. Da hun så flyttet til Molde, gikk hun på et Høyre-møte. Det var jo der hun syntes hun hørte til. Men hun var misfornøyd med Høyres kvinneperspektiv, og kom til å si at hun var i ferd med å miste troen på partiet.

– Da var det en stortingsmann som sa: «De må ikke miste troen, lille frue. De må ikke miste troen!» Så da meldte jeg meg ut av Høyre.

Som gift med en lektor, ble det forventet at hun var med i det som ble kalt Lektorkoneklubben i Molde. Den besto naturlig nok av lektorenes koner, de fleste hjemmeværende, og «medlemskap» ble regnet som obligatorisk. Det var lekker mat og vakre bordoppdekninger som var viktig for lektorfruene, og klubben fikk seg en knekk da de kom hjem til Bitten på møte. Hun hadde overlatt all matlagingen til ektemannen Helge, som er en god kokk. Han laget blant annet mange små, søte suppebrød. «Nei og nei! så nydelige suppebrød du har laget, Bitten!» sa konene.

– Nei, det er Helge som har laget dem, sa jeg.

Hva?! sa de. Jeg tror deres verden falt litt i grus da. De la sin prestisje i mat, og plutselig var det en mann som hadde laget maten.

Ektemannen Helge, som hun kjente helt siden studietiden, har alltid støttet Bitten i hennes engasjement og arbeid. Som lærere på samme skole, han etter hvert rektor, har de alltid hatt mye felles å snakke om, samtidig som de har passet på å ha avstand til hverandre i skolehverdagen. Politisk sto de etter hvert på hver sin side etter at Bitten meldte seg ut av Høyre, og etter hvert ble aktiv i Arbeiderpartiet. Hun var leder av kvinnebevegelsen i Romsdalen og var to ganger ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i Molde.

– Molde er en borgerlig by, så vi fikk jo ikke flertall, sier Bitten.

Så skulle det være direktevalg på ordfører i 2003. Med lang politisk erfaring var Bitten spent på om folk sluttet opp om hennes kandidatur. Men hun fikk følelsen av at de heller ville ha en mann, og hun hadde ikke lyst til å bli nedstemt. Derfor trakk hun seg. Like etterpå viste det seg at NRK hadde gjort noen undersøkelser som viste at Bitten ville ha vunnet.

– Hvis jeg angrer på noe, så er det at jeg trakk mitt kandidatur som ordfører. Det er rådet jeg gir til unge jenter nå: Si fra hvis dere vil ha en jobb. Ikke vær beskjedne!

intervju (2010) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in: database or articles