Jannicke Låker er kunstnar, busett i Berlin og har arbeidd med videofilm i mange år. Filmane hennar er synt over heile verda og er ho er representert i samlinga til Samtidskunstmuseet. Ho har dermed ein bakgrunn som skil seg frå den gjennomsnittlege deltakaren på festivalen i Grimstad. Målet med å sende inn filmen til festivalen var å sjå om han kommuniserte med filmfolk i Noreg.
Overraskinga var difor stor då ho fekk ein telefon frå festivalleiinga om at ho måtte kome til prisutdelinga.
– Priser var noe jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Jeg er billedkunstner og opptrer vanligvis i et annet miljø. Men nå er jeg veldig stolt og glad for prisene! Og fatter også nå, gjennom etterspørselen på filmen, at det var viktige priser, seier Låker.
– Kan du seie noko om motivasjonen for Sunday Mornings?
– Med Sunday Mornings ville jeg sette fokus på tabuet rundt det å være en singel kvinne, dvs. barnløs, kontaktsøkende og ensom. Det er viktig at kvinnen jeg beskriver har en bra sosial status, en stor leilighet og ganske smakfullt innredet. Den litt alternative livsstilen er også viktig – dette er en som har valgt en annen vei i livet. Som for eksempel gir det meste til sitt arbeid, ingen myk og trygg hverdag som også har resultert i ensomhet.
Tabuet henter jeg fra en ganske allmenn oppfatning; den fulle kontaktsøkende barnløse kvinnen i slutten av 30-årene. Å være på fylla til morgenkvisten beskriver for meg en person som ikke vil gå hjem på kvelden fordi hun ikke orker sin egen ensomhet. Ingenting er så tragisk som det. Som kvinne kan man kjenne at det ligger lavt på rangstigen i vårt samfunn. I alle fall om man er av de som tar svingene ut på måten hun gjør det i filmen.
Det var også viktig at situasjonen var ydmykende og latterlig, samtidig som at man som publikum kan identifisere seg med kvinnen og derfor også kjenne empati for henne. Teknisk sett har jeg valgt å ha et kamera som ikke følger kvinnen. Det er en ganske nøytral observasjon, uten dramatikk, uten medlidenhet. En av de viktigste instruksjonene jeg gav skuespilleren er at ingenting skal komme ut av munnen hennes, man skal ikke en gang høre henne puste. Det er avstengt, ingen kontakt – hun er alene.
– Kva forhold har du til sjangeren «kunstfilm»? Er det ein sjanger i det heile?
– Jo, jeg tror det er en sjanger på den måten at den ikke forholder seg til det kommersielle miljøet, men eksisterer på grunn av idealistiske motiv. Som anti-kapitalist kan jeg identifisere meg med det, noe jeg også holder strengt på i forhold til mitt arbeide som billedkunstner. Markedet har blitt noe diktatorisk, også innenfor kunstmiljøet, og som ikke er noe er sunt å forholde seg til, hverken kreativt eller produktivt, seier Låker.
Det er mellom filmer som vil noe og som er laget med et behov om å si noe, man finner de viktige, virkelig bra arbeidene. Kunstfilm omfatter jo også større kinofilmer av kjente filmskapere. Så lenge de har en kunstnerisk verdi innholdsmessig og formmessig.
Kortfilmer som tydelig bærer preg av at de gjøres for å oppnå karriere innenfor den kommersielle miljøet og der DETTE er målet i seg selv, er ofte uinteressante og kjedelige. Det er det samme som at bra humor har dybde. Dybde kommer gjennom seriøsitet og et sterkt ønske om å utrykke noe og kan ikke lages kun med tanke på underholdning. Da blir det platt. Jeg tror ikke på saker som gjøres med mål i å utelukkende underholde. Man må bruke sin håndverkmessige kunnskap til å overbevise, å lede publikum inn i sine ideer og tanker – det skal man jo bare gjøre. Det kalles effektivitet. Men håndverket har ingen verdi i seg selv. Har man ikke noe å si kan man la være for min del. Kompromissløshet muss sein.
– Men å ikkje vere ein del av eit kommersielt apparat er nesten umogleg i filmverda. Støtta til kunst og film er nokolunde jamstore, men forskjellen er at kunststøtta går til kunstnaren, medan filmstøtta går til produksjon. Og sjølv om ein har som mål å lage spelefilmar seinare, så er det mogleg å lage viktige kortfilmar. I alle fall om ein ynskjer å lage viktige spelefilmar. Og det er jo heller ikkje slik at om ein lagar kunstfilm, så blir dei automatisk interessante. Dei kan ha alle intensjonar dei vil, men om det ikkje fungerer, om tilskodarane ikkje opplever noko som helst anna enn irritasjon, så er ein vel like langt. Ein kan ikkje gøyme seg bak at ein held på med noko viktig. Det blir uansett ein relativ påstand. Eg trur du har rett i at det alle kortfilmar, inkludert kunstfilmar, burde strebe mot er effektivitet.
– Jeg skiller ikke på kortfilm eller kunstfilm på den måten. Og det å begynne med korte filmer, for så å fortsette med lengre er jo naturlig. Man kan alltids bruke ordet kunstfilm (noe jeg ikke bruker selv) på hva som helst. Jeg er enig i at mange dårlige arbeider gjemmer seg bak den termen – særlig innenfor billedkunst. Der kan man lage både dokumentarfilmer og abstrakte videoer uten en håndverksmessig bakgrunn. Og det er både provoserende og usigelig kjedelig.
Med bra film mente jeg filmer fra for eksempel fra Tarkovskij, Herzog , Hanneke, Ulrich Seidl, Barbara Albert osv., men også lettere filmer som fra Suzanne Bier (Elsker dig for evigt), Fischer Christensen (En soap) osv. og en haug med andre som har kunstneriske kvaliteter. Og i amerikansk 70-talls finnes det jo et hav av bra saker.
Når jeg prater om et kommersielt samfunn prater jeg også ut i fra egne politiske synspunkter. Økonomisk støtte må man selvsagt ha – så klart skal alle ha betalt for det arbeidet man gjør. Om en kunstfilm blir bra eller ikke, kommer selvsagt an på kunstnerens talent og fokus. Det er mange som vil noe, men ikke får det til. Og da har man vel ikke «det som skal til» rett og slett.
Man kan få støtte som billedkunstner for prosjekter, men forskjellen er at kunstneren står som produsent. Der søker man heller aldri om lønn til seg selv, det skal kun dekke utgifter til produksjonen. Arbeidsstipend er noe annet. Det går til kunstneren selv. Men disse pengene kommer ikke fra et kommersielt marked som styrer produksjonen. Det eneste jeg ville si med å ikke underordne seg det kommersielle markedet er at man må skape ut i fra hva man selv tror på. Det kommersielle markedet har som mål i å forsløve befolkningen, gjøre oss til kritikkløse nikkedukker for å få oss til å konsumere mer. Der har det alltid bare handlet om penger, ingenting annet. Det er hodeløst å tro noe annet. Vi har nok av slapp underholdning. Og hva skal vi med det?
intervju frå Filmtidsskriftet Z nr. 3/2008