Liv Ullmanns kamp med okser og menn

– Innspillingen av «An-Magritt» med Arne Skouen var den morsomste og fineste jeg noensinne har opplevd, forteller Liv Ullmann.

Share

Det er få norske filmroller fra 1970-tallet av virkelig format. I en særklasse står Liv Ullmanns tolkning av hovedrollen i An-Magritt, en film Arne Skouen baserte på Johan Falkbergets romanserie fra en norsk bergstad på 1600-tallet. Når så å si alle Skouens filmer nå slippes på video, vil An-Magritt få en spesiell plass. Den var ikke bare Skouens første fargefilm og aller siste film, men var også den eneste med en voksen kvinneskikkelse i hovedrollen. An-Magritt fødes inn i en nådeløs tilværelse som barn av en voldtekt, der moren dømmes til gapestokken for sin «synd». Når moren tar livet av seg, blir det opp til An-Magritt å ta vare på seg selv og sin bestefar. Det innebærer at hun må stå opp mot det undertrykkende mannsveldet som omgir henne. Til tross for dette trøstesløse utgangspunktet, og en veldig fysisk krevende rolle, husker Liv Ullmann innspillingen av An-Magritt som noe utelukkende positivt. Det var mye snø og kulde under opptakene i Røros-traktene, men for henne var det befriende.

– Jeg opplevde det som morsomt og utfordrende, det med kulden og snøen. Mitt vanlige liv fram til da hadde vært lite fysisk utfordrende. Men så tar Arne Skouen meg ut i villmarken og plasserer meg sammen med en okse – og jeg opplever det som fantastisk befriende, ler hun. Jeg elsket det, og det hadde mye med Arne Skouens personlighet å gjøre. Vi var begge gode «speidere», vi var alltid beredt.

Uvanlig kvinneskikkelse

Hun husker spesielt godt scenen der hun måtte hoppe i det iskalde vannet sammen med skuespilleren Wolf von Gersum, som spilte den tilreisende tyskeren An-Magritt innleder et forhold til. Skouen var ikke så begeistret for tyskeren fordi han hadde vært soldat på østfronten under krigen.

– Arne sa etterpå at han hadde latt oss være ute i vannet ekstra lenge, for han visste at den tyske skuespilleren hadde en skade fra krigen som gjorde at han ville få vondt av det. Det var spøkefullt sagt, men det var også et alvor i det. Arne hadde jo vært motstandsmann på sin hals.

Rollefiguren An-Magritt var uvanlig den gangen, men hun framstår som nesten like uvanlig i dag, ved å være en sjeldent dramatisk og kompleks kvinnelig helteskikkelse. Men Ullmann tenkte ikke på rollen på den måten den gangen.

– Jeg hadde ikke en sterk «kvinnebevissthet», det var bare så deilig å spille en rolle der du står opp og sier nei. An-Magritt kjemper for å leve sitt eget liv og blir jo en slags lederskikkelse midt oppe i alt sammen. Jeg var ikke så bevisst den gangen. Privat var jeg en slags Nora, alltid søt og snill. Senere skulle jeg bli mer sint, men jeg skulle ønske jeg hadde An-Magritts egenskaper: Når hun blir sint, blir hun kreativ, jeg blir bare sint, ler hun.

– Jeg har aldri hatt en liknende rolle. Innspillingen var den morsomste og fineste jeg noensinne har opplevd. Og så fikk jeg snakke på min egen dialekt. Det var enormt frigjørende. I alle rollene mine før og etter har jeg forsøkt å skjule at jeg var trønder. Jeg spilte ofte Oslojente. Så skulle jeg snakke svensk, noe svenskene trodde var norsk og som for nordmenn virket som knoting. Og så ble det engelsk da jeg fikk en internasjonal karriere. Dette var eneste gangen jeg snakket trøndersk på film.

Fant tonen med Oscarsson

Skouen hadde laget episke og dramatiske filmer fra snøføyka før, som i Ni Liv og Kalde Spor,men i An-Magritt tilførte fargene nye dimensjoner.

– Filmfotograf Sven Nykvist hadde en veldig god kjemi med Arne, ikke så ulik kjemien med Ingmar Bergman. De sa ikke mye, men de hadde en grunnleggende gjensidig forståelse.

Skouen kunne imidlertid si mye til skuespillerne, noen ganger litt for mye.

– Ja, han kunne snakke en del om hva jeg skulle tenke og føle inni meg, og det er det verste jeg vet som skuespiller når regissørene gjør det, ler hun. – Selv om det på noen måter også var positivt.

I filmen spilte hun mot legendariske skuespillere som Per Oscarsson og Claes Gill – mest kjent i Norge den gangen som hovedrollehavere i henholdsvis Sult og Skouens Det brenner i natt.

– Jeg så ikke mye til Gill, men jeg og Per Oscarsson fant tonen. En fantastisk skuespiller å spille mot, veldig givende og superb i sin rolle. Men jeg vil også fremheve den fantastiske produksjonslederen Sverre Gran. Han bidro til å skape en harmoni på settet.

Både Skouens og Ullmanns siste

Ullmann var ikke i Norge under premieren, da var hun i USA der den internasjonale karrieren hadde skutt fart.

– Gleden ved filmen for meg var ikke å stå på en rød løper, gleden var selve innspillingen. Men jeg husker én hendelse like etterpå: Det var nemlig en annen skuespiller som hadde vært aktuell for rollen, og det var Henny Moan. Jeg husker jeg møtte henne etter at hun hadde sett filmen. Da sa hun: Liv, så fantastisk du var. Det var det største komplimentet jeg kunne fått. Hun hadde som jeg hatt mange store roller, innen vi ikke fikk noen lenger. Den rollen kunne vært viktig for henne, hun hadde dessuten jobbet mye med Arne før. Det skal jeg aldri glemme.

Hun er også bevisst på at dette var siste gangen hun fikk tilbud om en hovedrolle i en norsk film. Samtidig ble det Arnes Skouens siste film. De deler et skjebnefelleskap som er merkverdig – de sto begge på høyden av karrieren, men likevel, av ulike årsaker, ble det ikke mer.

– At jeg ikke fikk flere roller i Norge åpnet andre dører for meg, så jeg klager ikke. Men jeg tror det var dumt for norsk film at jeg ikke ble brukt mer i den perioden, for jeg var jo kjent ute. Men var det Arne selv som valgte å ikke lage flere filmer? Iblant sier man at man gir seg, men det kan ligge mer bak. Jeg mener å huske at Arne sa til meg at han gjerne skulle ha laget flere filmer, uten at jeg husker når han sa det.

– Vi knyttet et sterkt bånd gjennom den filmen, Arne og jeg, som hele tiden var der etterpå, selv om det var på et mer uuttalt plan. Vi kom på en måte fra det samme stedet.

[Artikkelen er tidligere publisert på rushprint.no 26. november 2013, i forbindelse med Norsk Filminstitutt og Nasjonalbibliotekets 100-årsmarkering av Arne Skouen. Dette er en lett redigert utgave av artikkelen.]

  • Author Kjetil Lismoen

Search in: database or articles